Cattitude

Det blir vel å strekke sannheten litt å kalle dagens tema for et interiørinnlegg, men jeg føler meg allikevel kallet til å blogge om det. Dessuten kommer det noen fine blomsterbilder til slutt, som bør kvalifisere.

Det gjør meg nemlig så trist at glasset på Iphonen min har knust for andre gang på en måned. Jeg syntes det var som i går at jeg kom hjem fra Doktor Mobil med nytt glass, 850 kroner fattigere, og nå har jeg igjen fått en stor sprekk i glasset. Før disse uhellene inntraff har jeg hatt mobilen i nærmere tre år, uten en eneste skramme. 

I dag slo deg meg hvorfor disse tragediene inntreffer. Jeg går jo rundt med en svart katt på dekslet! Snakk om å bringe ulykke over sitt eget hode.

Før jeg la to og to sammen syntes jeg at dette dekslet hadde "Cattitude", men nå er det DØDT for meg. På tide å bytte deksel. 

Heldigvis har jeg denne skjønnheten i bakhånd. Jeg kaller den Liberace Reven, kongen blant deksler. Pelsen dere ser er 100% ekte. Merk at jeg ikke visste dette før jeg hadde kjøpt dekslet, og det var for sent å sende tilbake til Kina. 

Blikket hans er virkelig hypnotiserende, eller hva?

Det er mulig det bare er meg, men han er kanskje en smule overpyntet til hverdags? Hvis jeg skal være 100% ærlig så er det vel ikke det mest praktiske dekslet heller. Dessuten er jeg redd for at dyrevern-aktivister skal kaste maling på meg.

Hvis jeg kun skal fokusere på å beskytte Iphonen min, så bør jeg vel gå for et et heldekkende deksel i gummi. Slik som denne joviale fyren her.

Jeg kjøpte egentlig denne til søsteren min som en spøk, men glemte å gi den bort da bursdagen hennes kom. Jeg er imidlertid ikke sikker på om dette dekslet sender ut signalene jeg ønsker.... Jeg ville ikke tatt det med på jobbintervju, for å si det sånn.

Jeg merker at jeg må tenke litt mer på dette med riktig deksel. Jeg er fortsatt i ubetalt fødselspermisjon, så jeg har mye tid å spandere på problemstillinger som denne. 

Men så over til seriøs interiørblogging. Stemorsblomstene mine trives og sprer seg som ugress, så i kveld har jeg plukket meg en liten bukett til stuebordet.

Fantastiske farger, ikke sant? Jeg elsker sommeren, når man kan plukke seg en bukett når man vil. Det er kveld, frisk luft, men fortsatt varmt ute. Barna sover i sengene sine, stille som to mus. Da jeg koste meg med en kaffe og nøt stillheten og sommerkvelden kom jeg på første vers av en av Inger Hagerups klassikere:

Kvelden lister seg på tå 

Over kløverengen

Himlen har tatt stjerner på

Alle barn skal sove nå

Sove søtt i sengen

Jeg håper det gjelder dine barn også! God sommerkveld.

Små elefanter

Interiørtemaet som opptar meg mest om dagen er barnerom. Det har seg nemlig slik at min lille frøken på 11 måneder straks skal flytte på eget rom. Jeg har en gylden mulighet for øyeblikket, og jeg må gripe de fortest mulig. Sønnen min på 4 år har nemlig fått dilla på å sove på gjesterommet. Dette rommet har hele tiden vært tiltenkt han, men vi har drøyd flyttingen ettersom det ligger i en annen etasje en vårt soverom, og vi ikke har vært sikre på om han er klar til å sove så langt unna oss. Det er han åpenbart.

Samtidig er jeg meget klar for å flytte lillemor på eget soverom, for jeg håper at det bringer med seg muligheten for en natts sammenhengende søvn.

Jeg koser meg veldig med å planlegge pikerommet hennes. Jeg er ikke tilhenger av den kjønnsnøytrale trenden som blåser over landet - født sånn eller blitt sånn - det er ett fett for meg. Forøvrig føler jeg at vi har gjort vårt for både planeten, og unngått å presse henne inn i en feminin kjønnsrolle ettersom hun har ca 3 leker som er hennes egne, hvorav to bamser. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke klart å finne noe kjønnsorgan på bamsene hennes, de er veldig kjønnsnøytrale og trendy. Hittil i livet har hun måttet klare seg med storebror sine lekebiler, og mor er klar for å overkompensere. 

Jeg har kjøpt inn masse fint allerede, men i dette innlegget skal jeg presentere tingene som har måttet vente aller lengst på å pryde et barnerom - nemlig elefantene.

Disse bildene kjøpte jeg for cirka 14-15 år siden. Lenge før eggstokkene hadde begynt og rasle, og barn var kun en fjern fremtidsdrøm. 

De har ligget med plastikken på frem til i dag, da jeg tok de av til ære for bloggen. 

Jeg falt pladask for disse bildene da jeg var tidlig i tjueårene. Spesielt bildet øverst i venstre hjørne, kalt "New". Jeg klarte ikke la være å kjøpe det - enda jeg ikke likte barn engang. På den tiden observerte jeg småbarnsfamilier som stresset med vogner og skrikende unger med en blanding av sympati og avsky. Jeg syntes ikke barn var søte. Jeg hadde ikke lyst til å holde de. Jeg syntes de var bråkete. Jeg smilte falskt til de når sosiale situasjoner krevde det. Min idé av et levende mareritt var å ende opp med en u-kjekk gneldrete mann, rusten bil og et par skrikerunger... men allikevel kjøpte jeg altså disse bildene. Forstå det den som kan.

Jeg understreker at jeg har skiftet mening om barn siden den gang. Heldigvis for meg synes jeg at mannen min er man-candy, han gneldrer minimalt, barna mine er nydelige og bilen vår er ikke rusten.... (ikke den vi har nå i allefall, men en sommer kjørte vi rundt i en oppskrapet Peugot med hull i eksospotten. De hørte oss over halve Arendal så fort vi vred om nøkkelen på bilen. Heldigvis er det ansett som helt naturlig å råne i Arendal, og jeg taklet situasjonen med overraskende godt humør).

Men tilbake til bildene. Det knyter seg fortsatt i mammahjertet når jeg ser på dem. 

De ble liggende ubrukt da sønnen vår ble født, for vi bodde i en to-roms på Sagene, og han sov på vårt soverom frem til vi kjøpte hus. 

Da tiden kom for å dekorere barnerommet hans ble jeg kjeppjaget fra åstedet. Her skulle ingen lyseblå gyngehester eller andre "feminine" innslag inn. Dette var et gutterom, og det skulle innredes av MENN.

Den fine, hvite barnegyngestolen jeg har kjøpt har blitt stående på gjesterommet.

Slekt og venner har kjøpt diverse barnemøbler til rommet hans i gave, og ingen av møblene passer sammen. 

Rommet har sterke undertoner av Lynet McQueen. Plakater. Lamper. Leker. Nyyyydelig.

Men jeg skal ikke klage. Jeg har tross alt fått velge taklampen. Og jeg fikk bidra med å vaske gulvteppet hans etter omgangssyken rammet huset vårt sist jul.

Men nå skal jeg endelig få utløp for innestengte lengsler. En liten jente skal bo på rommet fra nå av, og elefantenes tid har endelig kommet! Jeg gleder meg sånn til å henge de opp - og jeg vet meg meg selv at disse bildene kommer jeg aldri til å kaste. Jeg gir de kun bort til mine fremtidige barnebarn.

Verker det ikke litt i hjerterota deres også når dere ser på dette bildet? Kunstneren har virkelig fanget opp kroppsspråket til en nyfødt baby. De krøller seg jo sånn sammen i begynnelsen, mens de enda savner magen til mammaen sin. Jeg smelter.

Dette var første innlegg om barnerom. Jeg kan love at siste ord ikke er skrevet om saken. God kveld i stuen.

DIY - male stoler

Når det gjelder DIY så er det ofte nevenyttige damer som har de fineste og mest kreative hjemmene i interiørblader. Enten er de superflinke selv, eller så har de en handy-man i bakhånd. Jeg har ofte lest sitater a la:

- Vi har malt hvert eneste vegg i det 300m2 store i huset 10 strøk - og alle gulvene så klart.

- En dag malte jeg hele huset mens mannen min var en tur på butikken. 

- Jeg har kjøpt alle møblene mine på loppis og malt dem 40 ganger.

Jeg har enorm respekt for denne type innsats, spesielt etter kveldens opplevelser. 

Verken jeg eller mannen min er spesielt glade i å male. Faktisk så har spisestuestolene mine ventet i snart tre år på å få strøk nummer to med hvitmaling. Jeg vet - det er skammelig. En motivasjonsfaktor for å få denne jobben gjort snarest mulig er at jeg har skrubbet vekk malingsfargen på flere av stolsetene. Små barn betyr skitne stolseter.

Dessverre ser ikke stolene mine Shabby Chic eller "Brocante" ut i det hele tatt med avskallet maling. Det ser bare ut som en lat dame ikke har giddet å male stolene sine skikkelig. Så i dag måtte jeg skride til verket, og male stol nr tre og fire av seks totalt. De to første stolene ble malt tidligere i sommer. 

Stolene mine er helt enkle IKEA trestoler. De har en fasong som jeg liker, er robuste og har god støtte i ryggen. De er helt geniale nå som jeg har små barn som sliter på møblene. For meg er de stolverdenens svar på mr.Right Now - de er greie nok å bruke og mishandle litt før jeg treffer "den rette" stoltypen som jeg vil behandle bra og tilbringe resten av livet sammen med.

Stol i solnedgang klar for makeover. Den skal forvandles fra hvitt til hvitt.  

Hva skjer så når en anti DIY dame forsøker seg på ting hun ikke kan? 

Jeg sølte hvitmaling på det nybeisede terrassegulvet....Penselen min var tørket inn, så jeg må male med altfor stor pensel som mistet hår hele tiden....Jeg tråkket først i maling, så på en avis, som limte seg fast under foten min. Deretter lente jeg hodet mot malingen og fikk en hvit stripe i svart hår. Jeg så ut som Cruella de Ville med dopair under skoen.....Alle mygg og knott i nabolaget kom flaksende og klistret seg fast ...Vinden blåste avispapiret opp sånn at de festet seg... og jammen skyet det ikke over - jeg frykter regn i natt.

Men jeg ble ferdig! 

Skumringen senket seg over horisonten, og jeg kan legge meg med god samvittighet i kveld.

Jeg kan trygt si at jeg ikke er noen DIY dame. Jeg er en KDGDA dame (Kanke du gjøre det a?). Jeg har forhørt meg med mannen min, men han ville ikke ta fra meg gleden, sa han. 

Single damer har det så greit, de kan bare stå  i oppkjørselen og klaske slapt med penselen mot stolsetet og se hjelpeløs og fortvilet ut. Da kommer det straks en mann som vil hjelpe til. Eller funker det trikset bare med lukeparkering og dekkskift, kanskje? 

Marthe tester Tinas Sommermat

Jeg observerer at flere matvarekjeder nå tilbyr apper og hefter med middagsoppskrifter. Denne trenden får en mental "Liker" av meg, for de gjør meg mindre avhengig av Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad for middagsinspirasjon. 

I shit you not - jeg elsker å lese de tradisjonelle ukebladene. Når jeg besøker moren min får hun ikke kontakt med meg den første timen jeg er på besøk, for jeg må lese meg opp på hva som har skjedd innen post-overgangsalder segmentet siden sist. Og ja, jeg er kun 34 år og fortsatt fruktbar, jeg leverte tross alt en ny skattebetaler til fedrelandet for kun 11 måneder siden... men allikevel så digger jeg altså bladene for gamle damer. Disse ukebladene har tross alt vært på markedet i cirka 150 år, så de gjør garantert NOE riktig. De overlever vel på skap- og snyltelesere som meg. Og de er helt RÅ på middags- og baketips, med fin variasjon. De kjører lavkarbo-oppskrifter og kakebilag cirka annenhver uke, enhver jojo-slankers drøm.

Dette er imidlertid ikke ment som et innlegg hvor jeg fullroser bestemorpublikasjoner, men et eksperimentelt innlegg hvor jeg tester KIWI kjeden sitt bilag med Tinas kjappe og sunne sommermat. Dere har sikkert også sett tv-reklamen...(Ja, jeg skriver "dere", men det blir vel mer riktig å skrive "du" ettersom jeg aldri kan være sikker på å få flere lesere enn 1, gjerne den jeg sender sms til og tipser om at jeg har publisert et nytt blogginnlegg).

Oppskriften jeg valgte er "Grillet sitron- og rosmarinkylling med parmesankrem". Tittelen tente en gnist i meg, og jeg gikk til innkjøp av:

4 Kyllinglår (Eller 5 stk, som i pakkene fra Rema)

2 sitroner

1 god neve frisk rosmarin

0,5 dl olivenolje

Kvernet salt og svart pepper

5-600 gram Amadine poteter 

5 skrellede hvitløksfedd 

1,5 dl revet parmesan 

2dl creme fraiche og 

kvernet svart pepper 

1. Sett ovnen på 200 grader. Legg kyllinglårene i en form, riv skallet av 1 sitron og press saften av begge. Hell skall og saft over lårene. Bland i olivenolje og rosmarin. Salte og pepre.

Som sagt, så gjort.... Jeg ble imidlertid litt urolig i denne første fasen av matlagingen. Da jeg hakket rosmarin og raspet sitron fyltes kjøkkenet av en duft som minnet mistenkelig om vaskemiddel! Lilleborg må ha tatt patent på denne duftkombinasjonen, jeg fikk mer lyst til å vaske gulvet med krydderet enn å smøre det på maten.

2. Sett formen i ovnen / grillen (ovnen for min del) i 20 minutter, og ta deretter ut formen og tilsett potetene. Stek videre i cirka 20 minutter. 

.... Åååååkei? Er DET alt en mesterkokk har å si om Amadine poteter? Jeg kjenner at jeg blir litt matt. Ingen beskjed om å dynke de i olivenolje, hvitløk eller krydder? Ingen tips om å dele de herlige halvdeler eller lekne båter? Her måtte jeg ta kreativiteten min til hjelp. 

Jeg har lenge hatt lyst til å lage såkalte "roast potatoes". Lillesøsteren min er sammen med en engelskmann med en ladylike mamma som lager de mest perfekte retter. Lady-in-law har forklart at poteter blir nydelige når du først koker de litt, heller av vannet, legger de tilbake i kjelen og gir de grisejuling slik bare engelskmenn kan. Så jeg forsøkte dette, + at jeg tilsatte olivenolje, salt og pepper. (Det holder å riste kjelen litt hardt, man trenger ikke drikke seg full og nikke ned potetene).

Etter du har lært potetene en lekse er det på tide å ta fatt på parmesankremen.

3. Sett en stekepanne på ovnen, hell i litt olje og stek hvitløkskløftene til de er gyllenbrune og myke. Ta opp hvitløken og legg den på en fjøl. Mos eller hakk hvitløken med en kniv. 

Fra blekfiser til brune skjønnheter. Styrke 7-8 av 10 på stekeovnen gjorde susen. Som dere ser så liker jeg hvitløksfeddene mine smellfeite. Fedd uten former har ingen apell i min verden. 

4. Bland de øvrige ingrediensene til parmesankremen, tilsett hvitløken. Smak til med kvernet svart pepper. 

Og Voilá, etter ca en time var det middagstid! 

Så over til min vurdering av denne oppskriften. Maten var god. Kjempegod. Smakte ikke vaskemiddel i det hele tatt, tvert i mot så smakte det veldig naturlig og herlig, spesielt når sitronen i formen blandet seg med potetene. Mannen min likte potetene aller best, faktisk. 

For min egen del så spiste jeg kyllingen med både vemod og glede. Glede over de nye smakene, blandet med tristhet over alle gangene smaksløkene mine har blitt fornedret av grillkrydderet som vi nordmenn elsker å bruke på kylling. Men nå vet jeg heldigvis bedre, takket være Tina. 

Hvis jeg skal pirke på noe med denne oppskriften, så var det at helheten ble litt tung uten grønnsaker. Kylling, poteter og melkebasert dip kunne hatt godt av en salat ved siden av for å oppnå 20 i stil, også visuelt sett. Jeg ble i tillegg litt skuffet over at parmesandippen var så mild. Den smakte ikke mye av verken parmesan eller hvitløk. Jeg tror at kremen med fordel kan lages noen timer i forveien slik at smakene får blandet seg bedre. Den trenger nok også litt salt, ikke bare pepper. 

Men alt i alt - kjempefornøyd. Kommer garantert til å lage dette flere ganger. Tommelen opp for Tina og Kiwi. 

Kosekroken

En av mine favorittsteder i huset vårt er PC kroken. Den ligger i andre etasje, under et skråtak, og det er akkurat plass til å skvise inn et lite hjemmekontor. Det er superkoselig å sitte her.

Før vi flyttet inn i huset spurte jeg mannen min om jeg ikke kunne få innrede andre etasje fullstendig etter mitt eget hjerte (det er også en loftsstue, bad og gjesterom i denne etasjen). Jeg fikk da til svar at da ville hele andre etasje bli full av lilla ponnier, så han måtte nesten også få sette sitt preg på etasjen.

Nå, to og et halvt år senere kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har innredet 100% etter egen smak, og tatt null hensyn til andres ønsker. Jeg har til og med vært så drøy at jeg har kastet ut alt som opprinnelig sto i kontorkroken og erstattet det med ting jeg selv elsker. Jeg tror faktisk ikke han har merket noe. Og det er ingen fare for at han leser bloggen, så jeg kan trygt skrive det her.

Her er et bilde av kroken slik den fremstår i dag:

Skrivebord fra Ikea med feminine svugne ben. Benk i tre med rottingkurver til oppbevaring av viktige papirer. Plastrottingstol med skinn og pute til ryggen (egentlig et utemøbel, men den passet så fint inn og er så god å sitte i). Printer som faktisk virker - halleluja.

Litt av grunnen til at jeg blogger er at jeg vil bli flinkere til å fotografere. Jeg føler ikke at bildene jeg tar av pc-kroken yter den rettferdighet. Bildet klarer liksom ikke å formidle den intime stemningen. Jeg forsøkte å stille meg på en stol, for også å få med bildet på veggen, og det ble slik:

Det ser ut som perspektivet til en 2 meter høy mann med kink i nakken. Jeg blir nesten svimmel av å se på det.

Jeg har brukt et gjennomsiktig skrivebordunderlag med anti-skli duker i blonde under for å få til den rette bestemoraktige følelsen jeg er ute etter.

Har også anskaffet en papirkurv som matcher og, plassert oppå printeren for anledningen. Farmoren min kunne hekle alt mulig rart, små kurver etc. Hun la det ferdige hekletøyet i sukkervann for å stive det opp. Jeg verdsatte virkelig kunnskapen hennes, for jeg pleide å suge på produktene for å kjenne søtsmaken. Hvis ikke denne papirkurven er 100% beste / farmor, så vet ikke jeg. Har ikke forsøkt å suge på den enda.

Selve perlen i pc kroken er denne lampen. Den hadde en helt ublu pris som gjorde at jeg ved flere besøk til butikken bare sirklet rundt den som en hai, uten å kjøpe den. Jeg visste nøyaktig hvor den sto. Så en vakker dag oppdaget jeg at den het "Julie" lampe. Samme navn som min fantastiske storesøster! Tilfeldighet? I think not!!!!! Det var meningen at jeg skulle eie denne lampen. Det ville vært et svik mot min kjærlighet til søsteren min å ikke kjøpe den, så den ble med meg hjem.

Forøvrig var den ikke til salgs i tilbehøravdelingen, den var brukt som dekorasjon i møbelavdelingen. Da var det liksom litt forbudt å ta den, for man roter jo med utstillingen til butikken. Samtidig blir det jo hundre ganger morsommere å pelle den vekk og ta den med til kassen - og dermed var både jeg og lampen solgt.

Det er ikke rart jeg trives i denne kroken, omgitt av ting som minner meg om familie. Her kan jeg sitte i ro og fred i timesvis..... i teorien i allefall... For som dere ser har jeg også innredet skrivebordet med to små påminnelser om at det er noen som vanligvis ønsker min oppmerksomhet i underetasjen. Blikkene deres sier:

"Vi SER deg, mamma, ikke sitt der og blogg, kom heller ned og plei oss" ... Jeg får vel komme meg ned igjen. Og med det ønsker jeg alle mine 3 lesere en god dag.

(I går hadde jeg 2 lesere, men en venninne lovte å sjekke ut bloggen. Bare vit at jeg ser på statistikken om du har vært innom eller ikke, du vet hvem du er ;o)

En tur på Kremmerhuset - og litt om farger

Jeg vet med meg selv at en bitteliten tur innom Kremmerhuset ofte betyr en bitteliten (eller middels) pose med meg i hånden på vei ut. I dag skulle jeg et lite ærend på Storo Senteret, og der var hele Kremmerhus butikken satt ned 25%... så da måtte jeg bare en liten svipptur innom for å kikke på utvalget. 

Jeg hadde faktisk tenkt til å kjøpe annet interiør i dag - meningen var å kjøpe 6 frokost asjetter i PIP Design serien, for jeg har vært inspirert av farger i det siste, både i klær og interiør. Vanligvis kjører jeg dus fargeskala over alt, men plutselig ble jeg så lei av de hvite tallerknene mine. 

Dessverre er de mest fargesprakende PIP tallerknene i blomstermønster ikke tilgjengelig i frokost-størrelsen. De fantes kun med fuglemotiv, så jeg lot være. Jeg var egentlig på utkikk etter denne serien:

Jeg slapp heldigvis å gå tomhendt hjem. Det ville vært helt ukarakteristisk av meg. På Kremmerhuset fant jeg noen kjempefine brikker til å beskytte stuebordet for varme kopper. Jeg har vært på utkikk etter fine brikker lenge, men synes ofte at de fineste typene er vanvittig dyre. Disse kostet 99 for 4, noe som ikke var helt urimelig, spesielt siden det var 25% rabatt i tillegg. Er veldig fornøyd. 

En gledesdrepende liten stemme jeg helst ikke vil høre på (jeg tror det er samvittigheten min) hvisker i øret mitt at det er overkill med bordbeskyttende brikker i vårt hus ettersom junior på 4 år kjører daglige rally med småbilene sine på stuebordet...

Jeg fikk også med meg noen skrivebøker som var så fine i seg selv at det nesten er synd å skrible i dem. Jeg vil heller bruke de til å pynte i loftsstuen min, hvor jeg har et koselig lite lesehjørne. 

Jeg synes den lilla og den grønne er nydelige, den oransje kjøpte jeg mest som kontrastfarge.

Apropos farger. I siste utgave av KK Living var det en veldig kul reportasje. Det var et intervju og hjemme-hos bilder fra fargesjefen hos en malingsprodusent. Hun hadde ikke en eneste hvit vegg i huset sitt, bare farger over alt, uten at det ble skrikete a la "Dattera til Hagen" (for de som har vært der). Hun gikk visst heller aldri kledd i bukser, men var eier av 40 kjoler, hvorav ingen var svarte. Allikevel var hun ingen Kristine Koht (som igjen er råkul på sin måte, men jeg tror de færreste har gutsen til å kle seg fullt så fargerikt). I mitt klesskap er ca 50% av kjolene svarte, så jeg tror jeg skal begynne å innføre litt farger på flere plagg enn skjerf i tiden fremover. Så gjenstår det vel å se om mannen min kjenner meg igjen ;o) ....

Jordbærsalat med blåmuggost

I dag forsøkte jeg å kopiere en kjempegod salat jeg smakte for noen måneder siden. Som tittelen røper er det en jordbærsalat med blåmuggost i. Jeg smakte den først i en bursdag hos en venninne, og i og med at jeg var den første gjesten som kom så fikk jeg se henne lage den på kjøkkenet.

For litt siden fant jeg oppskriften på en lignende salat med tilhørende vinaigrette i en tupperware reklame - av alle ting, så i dag forsøkte jeg meg. Resultatet ble en blanding av tupperware og bursdagsvarianten, og det ble ganske vellykket om jeg får lov å si det selv. 

Det ble altså en salat bestående av babyspinat, ruccola, jordbærbiter, blåmuggost, rød løk, og ristede pinjekjerner. Kjempegodt, fine farger og litt voksent - sønnen vår på 4 år betakket seg for å teste den.

Vinaigretten som hører til er en blanding av olivenolje, balsamico, soyasaus, sukker, salt. I tillegg tilsatte jeg ferske jordbær (slik jeg så venninnen min gjøre) og freste alt i en blender. 

Ulempen var at oppskriften på vinaigretten var så stor, at vi satt der med nærmere 4 dl dressing fordel på to personer. Den kan med fordel halveres. 

Jeg har forstått det slik at ekte gourmander spiser jordbær med pepper istedet for sukker og fløte. Derfor forsøkte jeg meg med litt pepper i vinaigretten også, men jeg turte ikke ta i skikkelig, og dermed smakte jeg ikke så mye til det. Men hvis man er født med et "magic touch" for krydring, da anbefaler jeg å prøve pepper i dressingen. 

Vinaigretten ble faktisk kjempegod. Litt bittersøt, akkurat som tanken på at når man spiser blåmuggost frivillig, da er man over sin første ungdoms vår. Ikke ti ville hester kunne fått meg til å røre muggost på et tidligere stadium i livet. Jeg husker godt da McDonalds kjørte en kampanje med blåmuggost på burgeren, og fnøys høylytt over et så uappetittelig påfunn, og bestilte min sedvanlige BigMac burger hvor sylteagurken selvfølgelig ble fjernet. Ting forandrer seg..... 

Som oppsummering kan jeg vel si at jo mer gammel og muggen man blir selv, jo bedre liker man osten

Fine og mindre fine putekasser

En skal ikke undervurdere den diskrete elegansen en fin putekasse til tilføre uteområdet. Jeg har utsatt å kjøpe putekasse i to år fordi jeg ikke har funnet noen jeg virkelig har hatt lyst på. Men jeg har gjort grundig research over hva som finnes på markedet. Og en ting har vært sikkert hele tiden - jeg skulle i allefall ikke ende opp med en grell plastikk-kasse som finnes i de 1000 hjem.

Jeg innser at en skikkelig flink bloggedame eller interiørgudinne som elsker hjemmet sitt ville ha funnet noe helt ANNET enn en putekasse å oppbevare putene sine i, som gir den riktige "brocante" følelsen på terrassen. Noe som i vår tids interiørånd skaper er personlig og unik stil.

For eksempel en sarkofag hvor eksteriøret er slått halvt istykker med en kjetting, og deretter fått noen tilfeldige lag maling i ymse farger...med kalk eller linjoljemaling da selvfølgelig.. Eller å snekre en kasse selv av gamle dører. Eller hvis smaken går mer i retning av den industrille stilen, lage putekasse av paller. Europaller er den nye interiørpoteten, det er tydeligvis ikke en ting de ikke kan brukes til. Men helt ærlig, synes dere virkelig disse pallemøblene behagelige ut? Jeg ser alltid for meg at jeg kommer til å få flis i rompa av pallesofaer og benker.

Jeg innser at jeg er litt hard med DIY trenden, jeg liker den egentlig veldig godt, og ikke minst er den fantastisk fordi man gjenbruker. Mye som lages er også både kreativt og kult, men dessverre har jeg verken tid eller kreativitet nok til å lage noe selv for øyeblikket, så for min del må jeg ut i butikken å kjøpe noe. Jeg vet at det er utrendy. Jeg kunne i det minste forsøkt å finne noe på et loppemarked, men døgnet har bare 24 timer.

Det beste jeg har funnet til salgs på putekassefronten de siste årene er fra IKEA:

Benken / Putekassen Äpplarö er fin som både møbel og oppbevaringskasse, med praktiske hjul. Jeg var sikker på at vi kom til å satse på denne. (http://www.ikea.com/no/no/catalog/products/10214086/)

For en ukes tid siden oppdaget jeg imidlertid benken Ängsö, og denne synes både jeg og mannen min var enda finere, og den står fint hagebenken vil allerede har. http://www.ikea.com/no/no/catalog/products/10238191/#/90238192

Men så oppdaget jeg noe trist. Begge disse fine benkene trenger en egen oppbevaringspose inni for at innholdet skal holde seg tørt. Og slik det foregår her i huset, så løper vi stort sett og forsøker å redde hageputene inn etter det først har begynt å regne, så jeg ser ikke får meg at vi får tid til å legge de putene pent inn i trekket på innsiden. Det er dødfødt, dessverre.

Så i dag måtte jeg krype til korset, for hageputene våre opptar halve stuen. Jeg dro til plantasjen og kjøpte meg en slik grell plastikk-kasse som finnes i de 1000 hjem. En sånn som jeg absolutt ikke skulle ha. Enkel, grei, vanntett, og putene kan overvintre fint i den i følge min mor.

Her står altså dette øyesåret av en kasse gjemt bort i en krok av terrassen. Bak grillen faktisk. Denne vil nok ikke bidra til at "Vakre Hjem og Interiør" banker på døren min for å lage reportasje. Jeg får heller forsøke å spikre meg pallekasse når barna har flyttet ut og jeg får litt tid til å plukke fliser ut av baken. Det er bare cirka 20 år til, og i mellomtiden må jeg vel bare lære meg å elske denne lille interiørperlen her.

Blomster små...

En kald vår gjorde at hagesesongen kom sent i gang i år. Og med den trege starten er det kanskje ikke rart at vi ikke er helt ferdige med all plantingen ute enda? Merkelig hvordan naboene ser ut til å ha fått det til på tross av klimaproblemene, innsatsen deres får oss nesten til å virke sløve i forhold.

Vanligvis pleier jeg å gå for spanske margeritter i hagekassene. De er utrolig robuste, noe som passer meg fint. I tillegg blomstrer de til langt ut over høsten, og dessuten liker jeg å tusle ut på terrassen med en saks i hånden og klippe bort de avblomstrede stilkene. Det er godt for sjelen, destruktivt og produktivt på en gang...

Etter to sesonger så er jeg imidlertid litt lei av dem, så jeg har tatt meg en margeritt-pause og gått for klassikeren stemorsblomst. De er billige, krever lite stell og sprer seg fort som ugress i pottene. Det liker jeg.

I år plantet jeg 4 stemorsblomster hver i 2 krukker, og satte en på forsiden av huset som har morgensol, og en på baksiden som har sol stort sett hele dagen ettersom den går i vinkel. Krukken fra forsiden er fortsatt stusselig og tynn, men terassekrukken - ja, det finnes vel ikke noe bedre uttrykk - den blomstrer! Bare se - et vell av farger og liv. Merk hvordan de bakerste lilla blomstene har strukket seg høyere enn de forreste for å få mer sol. Skulle ønske at bena mine var inne på samme tanke, lengre ER bedre.

Så til de stakkars tufsete blomstene våre som jeg hadde håpet at skulle imponere våre besøkende. Stort sett grønt kratt med en lilla blomst som prøver veldig hardt.

Jeg vil at denne krukken også skal bli fin, så den har fått hedersplassen på terrassen. Så får vi se hva som skjer. Dette kan fort bli sommerens store thriller på hagefronten.

Og nå som jeg har knekt stemorsblomst koden, ja da kan vel ingenting hindre meg i å få frodige krukker denne sesongen? Eller?

Jeg glemte helt min lille blomster-terrorist, kOsedama Bin Bladen. Det er tydeligvis også godt for små sjeler å plukke blomster, og hun får vel bare holde på. Jeg kan ikke gi henne saksen, så hun får beskjære krukkene for hånd så lenge mor står med ryggen til.

Hei og hopp!

Velkommen til min blogg! I går var siste dagen av min siste fødselspermisjon. Etter den 5.juni vil ikke NAV lenger sponse turneene mine til diverse shoppingsenter, og derfor er det vel strengt tatt på tide å finne seg en hobby som er gratis. Istedet for å reise rundt å kjøpe interiør får jeg heller skrive om det, i det minste til jeg skal tilbake til arbeidslivet i september.

Blogglivet begynner dårlig - jeg har blitt syk og har flyktet hjem til foreldrene mine som hjelper meg å passe mine to små tøysekopper. Typisk å bli syk når mannen min er bortreist. Legger ved et tre dager gammelt bilde av lillemor som smitter mamma med forkjølelse og feber. Hun ville ikke sove, kun sitte på fanget i gyngestolen, og litt senere forsto vi hvorfor.... men det var ETTER jeg hadde susset på henne og unnlatt å bruke antibac.

Men nok om det - over til interiør. Jeg har nemlig fått en ny lysekrone! Jeg elsker lysekroner, og har flere varianter hjemme. Denne er litt større enn de andre. og ganske spesiell. I mine øyne har den "bestemorstil" (noe jeg digger), mens andre kaller den mer franskinspirert.

Hvis jeg hadde hatt noen lesere ville jeg ha spurt dem hva slags stil de mener lampen har, den er jo rene blekk-klatten, åpen for tolkning (hva ser DU når jeg viser deg denne lampen)... Kjedelige personer som ikke elsker interiør - eller menn - ville sikkert bare svart: "lampe". De av dere med en renlinjet og clean stil i hjemmet ville enkelt og greit ha kalt den stygg - men det er også helt greit ;o) .. uansett, her er vidunderet:

Dessverre ble den ødelagt i frakt, den mangler en glasskuppel inni. Jeg venter på at denne delen skal bli ettersendt, for jeg er fortsatt ikke så avantgarde at jeg pynter gulvet med lysekroner.

Legger ved en link til lysekronen fra ellos.no hvor jeg kjøpte den. Ja tenk, jeg kjøpte den på Ellos! De har faktisk noen kule ting i hjem-sortimentet sitt.

http://media.redcatsnordic.com/ellos//images/products/pr/91-92/91-9264.jpg

Ellers vil jeg i dette første innlegget hilse til min eneste leser Mona (http://mamma-mona.blogspot.no.) Takk for at du vil følge bloggen min, det skal bli så stas å få et treff på siten som ikke kommer fra min egen IP adresse.