tirsdag 27. august 2013

Ukeskavalkade

Ooops... 

Jeg har helt glemt å blogge den siste uken. Livet etter ferien er hektisk. Mannen min har jobbet mye, og jeg har hatt hovedansvaret for barna. Klokken 1905 hver kveld sovner jeg, og kveldene går med til å sikle på sofaputene.Veldig dårlig stil av en som prøver å være interiørblogger.

Jeg forsøker meg på en liten bildekavalkade over sist ukes høydepunkter.

Jeg har shoppet mye. Amélie trengte robuste høstklær til barnehagestart. Hvite kjoler og t-skjorter er pakket vekk og erstattet med jeans og bodyer, tøfler og robuste lekesko. Klær som tåler en tur i sandkassen - aller helst i lillatoner.



Dette er bare litt av utvalget. Jeg håper far i huset blir for opptatt fremover til å fordype seg i den kommende kontoutskriften.

Mormor, som vi kaller "mor" kom på besøk på fredag og lagde mini-pizza med oss. Stor stas!


Små badedyr som krøp tilbake i karet og badet litt til - etter bleie og pysj var påkledd - ble fjernet igjen.


Vi skrur sammen en Ikea kommode og oppdager underveis at en av delene er feilvare. Tilbaaaaaake å bytte deler i morgen.


Og sist men ikke minst holder jeg kontakt med storesøsteren min via mms. Vi har vært for opptatte til å diskutere den nye skinnjakken min face to face, men et bilde sier som kjent mer enn 1000 ord. Dette bildet røper at jeg er fornøyd med jakken, og at den vekker kattekvinnen i meg. 

Jeg er relativt klassisk (bestemor) i klesstilen min til vanlig, og en svart skinnjakke på meg er nesten like sjokkerende som å se Sandy i Grease vrikke rundt i svart lær i sluttscenen. Derfor kattekloen. Mannen min synes jeg ser veldig rampete ut i den.



Jepp, det var stort sett det. Jeg unnlater å blogge om alt godteriet jeg har spist denne uken, og den påfølgende frustrasjonen i prøverommet når jeg ikke lenger får på meg rett buksestørrelse. 

I neste innlegg vil jeg følge opp kommodethrilleren. 

Ha en god kveld! 

tirsdag 20. august 2013

The pain....

Åh, for en herlig høstdag! 

Det er høst, og andre dag av barnehagetilvenningen til lillemor. Jeg trodde jeg gledet meg til hun skulle begynne i barnehagen, ettersom hun er en meget aktiv liten frøken. Vi kan ikke snu ryggen til henne i to sekunder før hun finner på noe sprell. Se feks leke-pølsen hun holder i hånda på bildet under. Den er hennes soleklare favoritt, og bærer den rundt over alt.

Jeg snudde ryggen til henne på badet, og da kastet hun den i do, og forsøkte å grave den opp igjen med sine egne hender og patte på den. Full krise og frem med håndsåpe og antibac. Vi vurderte å koke pølsen hennes, men som kjent skal ikke pølser kokes - de skal kun trekke - så pølsen fikk samme behandling som Amélie sine hender, og har ligget til tørk siden. Den er laget av tre, så alle bakterier er nok borte, men vi har ikke klart å ta den i bruk enda. Frøken er i det hele tatt like glad i å leke med toalettskålen som en tørst hund, og det kan være ganske slitsomt. 



Første dag i barnehagen kom, og mor stilte opp, tøff og sterk. Helt til Amélie etter en time begynte å gråte ved matbordet, midt i serveringen av laksetaco. Jeg fikk panikk, rykket henne opp av stolen, og løp hjem med henne. Resten av dagen hadde jeg et stort, svart hull inne i magen. Fikk hodepine, og tilbragte kvelden i fosterstilling på sofaen.

Permisjonen min er over. Babyen min skal i barnehagen. Jeg kan ikke trøste henne selv når hun gråter. Jeg kan ikke kose med henne hver gang jeg føler for det. Hun må klare seg selv her i livet.... Jeg synes egentlig at 13 måneder er altfor tidlig å begynne i barnehagen, men jeg må tilbake på jobb snart. Tre måneders ubetalt permisjon er ikke gratis, og hjernen min råtner bort hvis den ikke får trimmet seg snart.

I dag sendte barnehagepersonalet meg hjem for at lillemor skulle være alene der. Knipset dette bildet av en glad frøken, men for min del er jeg full av baby-abstinenser. Jeg rusler rundt i huset, det er tomt og stille, og jeg passer på telefonen som en hauk i tilfelle de ringer fra barnehagen. 

Vi har heldigvis verdens beste barnehage, og jeg kjenner personalet. Jeg tror dette kommer til å gå bra til slutt, men tilvenning er ikke kult.


En selvmedlidende hilsen fra meg - ha en strålende dag!

lørdag 17. august 2013

That´s not Chanel....

Jeg hørte et uttrykk på tv her om dagen som jeg må trekke på smilebåndet av. En person utbrøt til en annen: "That´s not Chanel"!

Hvorfor smiler jeg? Fordi det ligger tett opptil min og min søsters interne humor. Når vi viser hverandre siste innkjøp av klær, sko, vesker eller interiør har vi vår egne språklige koder som vi bruker til å rangere den andres anskaffelse.

Det nest beste komplimentet et innkjøp kan oppnå er replikken: "Det ser DYRT ut". Vi legger ettertrykk på ordet DYRT, og replikken må avleveres med et seriøst og dønn straight ansiktsuttrykk. Kommentaren er så ufyselig at jeg har store problemer med å holde meg alvorlig når jeg avleverer den.

Det absolutt verste vi kan si til hverandre er: "Den var hverdagslig"... Jeg merker jeg blir fornærmet bare av å lese ordet. Hvem vil vel se hverdagslig ut? Det er jo et skjellsord! Da liker jeg Ari Behns filosofi bedre: "Livet er en fest, og du er champagnen". Jeg vil at mine nye ting skal være livets champagne, IKKE hverdagslige. Å kalle et innkjøp for hverdagslig er det samme som å si at noen har dårlig smak.

Den absolutt høyeste ære et innkjøp kan oppnå er kommentaren: "Den var Chanel-esque". Ingenting i verden er finere en Chanel. Ingenting.

Dessverre eier jeg ingen Chanel produkter enda. Men jeg er sikker på at så fort jeg får min egen Chanel-veske, så vil jeg gløde av indre tilfredshet og ro. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jul og bursdager kommer og går uten at jeg blir overrasket med den chanel-esqueste av alle gaver.





Så til poenget. Uttrykket: "That´s not Chanel" ble brukt for å påpeke lite elegant oppførsel. Utrolig morsomt. Jeg kan gi et eksempel på når jeg skulle ønske at jeg hadde brukt uttrykket.

I morges fjernet jeg en bleie fra en bitteliten barnerompe. Den lille rompen forsvant bortover badegulvet  i full fart, og i løpet av 2 sekunder laget eieren en liten dam gulvet. Videre skled den lille produsenten i dammen, og lå og kavet i mageleie med svømmetaklignende bevegelser, for det var for glatt på flisene til å komme seg opp i krypestilling.

Mor måtte starte dagen med å skrubbe barn, gulv og stellematte. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt: "Lille venn, det DER var IKKE Chanel". Da hadde nok vedkommende skjønt alvoret.

Greit, dette var dagens bidrag til barnepsykologien fra meg. Jeg synes jeg hører dr.Jesper Juul juble helt fra Danmark.

Ha en Chanel-esque aften!



fredag 16. august 2013

Bestemorstil

God fredagskveld! 

I dag har jeg skikkelig fredagsfølelse, selv om jeg ikke har vært i jobb på snart to år. Ferien er over, det er høst i luften, regnet plasker ned og vi har spist taco til middag. Finfin hverdag. 

Jeg tenker de fleste foretrekker en tur ut for å smake på nattelivet på en fredagskveld, men for meg er den ultimate starten på en høsthelge en hjemmekoselig stue, en kopp varm te, et strikketøy og en tidlig kveld i loppekassa. Mannen min er ute og drikker øl med en god kompis i kveld, og jeg nyter "enke" tilværelsen i fulle drag.

Som dere sikkert har skjønt, så har jeg en sterkt fremtredende indre bestemor. 

Jeg er 34 år, men går nesten alltid i cardigan, for jeg er så frossen. Jeg elsker strikking og annet håndarbeid. Jeg hater å være ute på byen. Jeg er gjerne sjåfør når vi skal på fest, og drikker jeg alkohol så holder jeg meg stort sett til et lite glass likør. Jeg synes dagens ungdom har for dårlig oppdragelse, og  KRF popper alltid opp som et av resultatene på når jeg tester valgomatene i nettaviser. 

Merkelig nok er jeg ikke noen stor fan av typisk gamlis-godteri; Mokkabønner, Mandelstang, Lohengrin, eller kamferdrops. Mannen min derimot sluuuuuker gamlis-godteri han kan ikke få nok av de overnevnte slikkeriene. Jeg lurer litt på om han bare ville bli sammen med meg på grunn av bestemorkvalitetene mine. 


Ærlig talt, hvis du elsker godteriet nevnt overfor, og er tiltrukket av en dame som meg, så må du også ha en rimelig sterk indre bestefar. 

Han syntes til og med de nye skoene mine vare fine, og de er nesten i overkant bestemoraktige stilen for meg til og med. Men - de var gode å gå i, og jeg får så vondt i hofta av vonde sko.

Nei, nå kan jeg ikke sløse bort mer av tiden med blogging, klokken er 2130 og jeg skulle ha vært i seng for en halvtime siden. 

Ha en trivelig helg! 




onsdag 14. august 2013

Flyvende kjøttboller

Flyreiser med små barn er et minefelt. Bare jobben med å sjekke inn, tømme håndbagasje for drikkevarer, barnemat, fruktsmoothier, og flytende smertestillende er en jobb i seg selv. Man skal både holde fast buksa og en ettåring gjennom metalldetektoren, for beltet får man selvsagt aldri beholde på.

Vi var heldige på hjemreisen i går, for vi fikk ta med oss barnevognen helt til gate, en stoooor fordel når man er foreldre til ettåring med mye energi. Velsigne Thomas Cook Airlines. 



I går var jeg også *livredd* for at vi ikke skulle komme oss på Starbucks før flyet gikk, men nok en gang vi var råheldige. Starbucks lå rett utenfor gaten vår, og det ble både frappucino og sjokolademuffins før avgang. 

Men så kom den ultimate utfordringen. Selve flyreisen. Alle småbarnsforeldre vet at medpassasjerer hater dem, og ikke vil havne i nærheten av skrikerungene deres. Jeg husker tross alt hvordan jeg selv var før jeg fikk barn. Nordmenn må være verdens mest mannevonde og barnehatende folkeslag - jeg blir alltid overrasket over hvor barnevennlige de er i utlandet i forhold til hjemme. Spanjoler tøyser og prater med barna, og i Thailand tar de til og med barna opp av vognene og koser med dem. Nordmenn derimot, sender iskalde blikk, sukker, stønner, bærer seg og kommer med kjipe kommentarer om stinkende bleier og bråkete barn. 

Med andre ord er ikke skuldrene mine lave før en flyreise. Det gikk relativt greit i går. Vi var heldige med setene, og fikk egen plass til lillemor, selv om barn under 2 vanligvis ikke får eget sete. Men hun var utslitt av søvnmangel, og vred seg som midgardsormen ved avgang. Hun bråkte bare bittelitt, og koste seg med å pelle opp gamle, seige ostepop og alt mulig annet rask fra under flysetene.

Så kom barnematen. Barna fikk flott flymat med kjøttboller og pasta, noe frøknen liker. Hun spiser ikke akkurat rent til vanlig, og tenk dere hvordan det er på et fly. Mannen min måtte holde henne unna matesken med makt, og gi henne en og en matbit, mens jeg satt med våtservietter og plukket opp matbitene hun kastet rundt seg. For et kaos. (Sønnen vår satt pent og rolig i sitt eget sete og spiste lydig opp maten sin uten å grise eller mase. Han er så flink!)

Så gjorde hun noe jeg faktisk kan skjønne at medpassasjerer blir irriterte for. Hun begynte å kaste kjøttboller. En bolle havnet i midtgangen, og en koselig mann plukket den opp for oss, og han lo faktisk.... men så..... spyttet hun...... en halvtygd, glinsende og skjelvende kjøttebollebit.....på skulderen til mannen i setet foran..... OMG! 

Mannen min lo. Han klarte ikke stoppe. Jeg begynte også å le, men det var en hysterisk og fortvilet latter. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Skulle vi pirke den vekk og be om unnkyldning? Det endte med at vi ikke turte. Hver gang noen reiste seg i setet foran stirret jeg stivt ned i gulvet, livredd for å bli kjeftet ut. 

Heldigvis for oss var det en to-åring som slo seg vrang med jevne mellomrom på andre siden av midtgangen. Hun hylte og skreik, og det var den nydeligste lyden i verden for meg, som den skjønneste musikk i mine ører - for det betyr at hun trakk oppmerksomheten bort fra vårt eget barn. 

Hvis mannen med kjøttbollen på skulderen leser dette, så ber jeg om unnskyldning for både kjøttbollen og feigheten vår. Beklager. Det er ikke lett å være småbarnsforeldre, spesielt ikke på fly.

Mens jeg først er i gang med å be om unnskyldning, så ber jeg om forlatelse til min lærer-utdannede søster for skrivefeil, dårlig språk, og at jeg mange ganger begynner setninger med konjunksjoner. Det er  heller ikke lett å blogge fra mobil :o) 

Ha en god dag! 






tirsdag 13. august 2013

Creepy Lollo

Bare et kort innlegg om mennesker i maskot/dyredrakt. Det er forferdelig creepy. Dette er en fobi som jeg og mannen min deler. Før vi fikk barn pleide vi å snu og gå andre veien når vi så slike freaker, men nå må vi bare holde ut og late som ingenting.


Ser ikke ut som om Amélie trives særlig hun heller. Stakkars Giraffen Lollo ante ikke hvordan den flørtet med fare da den "angrep" barnet mitt ved frokostbuffeten. Vedkommende skal være meget glad for at jeg ikke hadde et balltre tilgjengelig... og godt at jeg har cirka et år og roe nervene på før neste sydetur...

mandag 12. august 2013

¿Hola?...¿Hjemreise?

Hola senors y senoras!

I morgen skal vi hjem fra Mallorca. Men dette er ikke et trist innlegg allikevel. Jeg er en ekstremt dårlig feriekone for mannen min. Jeg er født med eventyrlysten til en 60 år gammel mannlig surpomp som nekter å feriere andre steder enn i fedrelandet. Etter 3 dager lengter jeg vanligvis hjem, og denne ferien er intet unntak.

Så hva er galt? Været et for fint, og drinkene for sterke og billige antageligvis. Heldigvis for du en nydelig latte til 2,5€.

Jeg har tilbragt ferien på verandaen, for vår 1 åring er 10 ganger så vill som andre barn på hennes alder. Tar vi henne med på stranda forsøker hun å drukne seg selv, roter i andres strandvesker eller "gjødsler" når vi skifter badebleien. Pinlig. Men vi elsker henne like høyt uansett om vi må binde henne fast til barnestolen med Kjell sitt belte til hvert måltid. Vi ser ut som psycho mom&dad, men det er helt nødvendig. 

Bildebevis: her velter hun nesten barnestolen på kinarestaurant, men far redder dagen og holder henne fast. Kineserne var vettskremte.

Dette er min første sydentur uten en eneste dag på stranden. Men jeg har tross alt fått meg en handletur på Lidl og kjøp bleier, så litt shopping har det jo blitt.

I kveld er det en siste tur med total take-off for barna på smurfedisco for og så vender vi nesen hjemover i morgen tidlig. Borte bra, men hjemme best! Jeg foretrekker mine egne sengemidd fremfor    ymse varianter på hotellet.

(Ps. Neglelakken matcher t-skjorta i dag, dette er blitt rene fashion bloggen)

søndag 4. august 2013

Pikerommet

Hei og hopp!

Før vi reiste på ferie i begynnelsen av juli gjorde min mann og jeg et krafttak hjemme. Vi flyttet lillemor inn på eget soverom. Siden vi vil ha henne nær vårt eget soverom i 1.etasje måtte vi gi sønnen vår på 4 år gjesterommet i andre etasje. Jeg trodde det skulle bli fort gjort å bytte om to rom, men jeg var så ubeskrivelig naiv. Jobben tok en hel helg. 

Sett i et positivt lys, så fikk jeg ryddet mye ut av skuffer og skap. Jeg tror det ble 2,5 søppelsekker med ting som ble kastet eller gitt bort. Jeg ELSKER å kvitte meg med ting jeg ikke trenger lenger. Det forundrer meg hvor mye rart vi klarer å dra inn i huset i løpet av et år. Jeg jobber med å rett og slett la være å kjøpe ting - men det er vanskelig for en dame i fødselspermisjon, for alle vet at de er sentervankere, jeg innrømmer det gladelig. Dessuten jeg tror det ligger i min natur å rusle rundt i butikker.  

Når det er sagt, så klarte jeg faktisk å innrede rommet til datteren min ved å kjøpe kun tre - 3 - nye ting. En gulvmatte, nye gardiner og en dukkeseng. Jeg er målløs av beundring over mitt eget måtehold.

De andre tingene på rommet er ting jeg har hatt i huset fra før. Ting som enten har ligget ubrukt og ventet på sin tid, eller ting jeg hadde da jeg bodde alene i min egen leilighet, og som mannen min satte foten ned til av ymse grunner. 

Slik ble det!

La meg begynne med å presentere den forbudte lysekronen. Den ble bannlyst i vårt felles hjem fordi den var for feminin. Kan ikke skjønne hvorfor, denne lampen lyser bokstavelig talt av et kjønnsnøytralt image? Jeg ble lovet at den skulle komme få komme opp hvis vi noen gang fikk en liten jente - og det gjorde vi heldigvis. HA! Den som ler sist, ler best (meg).

Amélie elsker forøvrig denne lampen, den er rommets største suksess. Hun har ikke rare ordforrådet, men hver morgen sier hun: "Se" og peker på lampen og vil kjenne på prismene.


Her er den lille dukkesengen hun fikk i bursdagsgave. Jeg har satt meg som mål å strikke et sengeteppe til den, men strikkelysten tiltar vanligvis ikke før været blir kaldere ute. Vi får se hva det blir til. 


Jeg kjøpte dette bildet rett etter vi flyttet inn i huset vårt for snart tre år siden, men det fant aldri "sin" vegg. Før nå. Det ventet nok på et jenterom. Elsker det.


Amélie fikk noen fine, blanke rammer til dåpen sin, og i den ene har jeg rammet inn en liten kveldsbønn.Den andre rammen er fra ikea. Jeg pleide å bruke den lille glassboksen til hårnålene mine. Nå har Amélies hårpynt flyttet inn. Man ofrer seg for barna sine. 


En liten boks til smokker. Det ble et utilsiktet engletema på rommet hennes. Vi får håpe det smitter av på oppførselen. 


Jeg legger ved et litt mørkt bilde av gardinene, slik at mønsteret kommer tydeligere frem. Bestemorgardiner fra KID interiør, de har akkurat kommet inn i sortimentet. Jeg elsker bestemorstil. 


Til slutt et bilde av godstolen. Denne står kun midlertidig på rommet hennes. Den er altfor stor for et så lite rom, men lillemor trenger litt selskap før hun sovner om kvelden. Vi bytter på å sitte hos henne. Helsesøster sa at man ikke må stimulere barn som skal sove, derfor er det 100% innenfor å sitte her og spille Wordfeud om kvelden. Det er så behagelig at jeg nesten så jeg sovner selv noen ganger.


Så langt er jeg kjempefornøyd med rommet. Vi skal nok finne en bedre løsning for barnebøkene oppå kommoden, men samtidig er ikke det perfekte målet i vårt hus. Det viktigste er å trives. 

Jeg leste nettopp en artikkel om at man ikke bør innrede pastellfargede barnerom etter egen smak, men prioritere hva barna ønsker seg. Det skal jeg gjøre når hun lærer seg å snakke, men siden hun er så liten måtte jeg beklageligvis følge min egen lyst. Dessuten har vi sikkert identisk interiørsmak, hun er jo tross alt datteren min. 

Fortsatt god søndagskveld!