Kommode & Kjønnskamp

I siste innlegg lovte jeg dere fortsettelsen på ukens kommodethriller. Jeg måtte tilbake til IKEA for å bytte en del på kommoden jeg kjøpte - mannen min hevdet at den var lakkert på feil side.

Mens jeg kastet bort verdifulle minutter av mitt liv hos kundeservice lekte jeg med tanken på at mannen min hadde tatt feil, at delen var helt korrekt produsert, og at han hadde misforstått instruksene. Jeg håpte faktisk på at jeg hadde reist bomtur. Det ville nemlig ha gitt meg muligheten til å for resten av livet kunne si: "HUSKER du den gangen du sendte meg på bomtur til IKEA fordi DU ikke forsto instruksjonene eller, og DU kaller deg selv sivilingeniør, HA HA HA HA". Jeg hadde gladelig reist på bomtur for retten til å bruke denne setningen. 

Slemt? Ondskapsfullt? Slett ikke. Nå kjenner ikke jeg alle sivilingeniører i landet, men utfra min erfaring skulle en tro at de lærte svaret på alle livets hemmeligheter på studiet. Jeg er overbevist om at i allefall ett av fagene er kalt: "Hvordan blåse opp ditt eget ego og markedsføre deg selv som et geni".

En ting jeg er 100% sikker på er at man ikke trenger ingeniørutdannelse for å skru sammen ikea møbler.  Det vet jeg fordi jeg ikke er ingeniør, samtidig som jeg helt fint klarer så skru sammen møblene mine selv.  

Så fort et flatpakket møbel entrer vårt hus blir jeg allikevel kjeppjaget unna, og powerdrillen fyres opp av herrene. Mann og sønn tok over og begynte å skru sammen kommoden på terrassen. 

Jeg tilbød meg å hjelpe, men fikk til svar: "Du må ikke glemme at du bare er en kvinne"...  Hva kan vel en kvinne utrette når en sivilingeniør og brukeren av trehjulsykkelen i bakgrunnen er på saken? 

Da jeg senere snek meg ut og skrudde litt på kommoden etter "A-laget" hadde gitt seg hadde sønnen min kikket på meg fra soveromsvindet og uttrykt sin bekymring til faren: "Mamma skrur på kommoden pappa, tenk om hun ødelegger den? Du må sikkert fikse den i morgen".

Makan!!!!!! 

Man må svelge noen kameler som kvinne - men samtidig gidder jeg ikke å måke snø eller skifte dekk på bilen, så alt i alt er det verdt det. I tillegg kunne jeg tross alt drikke te og lese interiørblader mens jobben ble gjort. 

Forøvrig kom pakken inn i huset på mandag, og lørdag formiddag fant den sin rette plass. Jeg tror ikke vi er familien som bør starte på et større oppussingsprosjekt. 

Nå er ullsokker, votter, luer og mors skinnhansker pent på plass. Herlig å ha sin egen hanskeskuff. 

Til slutt vil jeg si et par ord om lykter. Ser dere lykten på toppen av kommoden? Koselig, ikke sant? 

Jeg liker å ta frem lyktene når det blir mørkere ute. Dessverre leste jeg nettopp en nedslående artikkel i et interiørblad. Det var en hjemme-hos reportasje hos en supertrendy kunstnerdame med den eksakt rette eklektiske miksen mellom etnisk og industri stil, som hatet nips. Hun skjønte ikke hvorfor nordmenn hadde så mange lykter hjemme hos seg. 

Vips så var lykter teite og utrendy, og jeg kunne sitte der med lang nese og dårlig smak som eide to stykker.

Jeg har bestemt meg for å være sterk - jeg står inne for lyktene mine! Det er jo 1.september i dag, den første høstdagen. Det er da mye koseligere med et stearinlys i en lykt enn en død zebra på gulvet? 

Ønsker dere en riktig god høstkveld...