Kloke ord, fine servanter, og det prisoptimale kjøpet.

"The bitterness of poor quality remains long after the sweetness of low price is forgotten"

Et fascinerende sitat, ikke sant? Unektelig sant. Det ER irriterende når man har latt seg forføre til å kjøpe noe fint og billig, ofte produsert i Bangladesh, som ble ødelagt ved første gangs bruk. 

T-skjorten som kom ut av vaskemaskinen to størrelser mindre med vridde sømmer. Genseren som ble full av nupper etter første gangs bruk. Spylevesken som fryser på bilvinduene i 100 km/t... og ikke minst is-skrapen som knekker når man trenger den mest. Selv om det er morsomt å gjøre et kupp, er det en velkjent sak at man ikke finner den råeste kvaliteten i butikker som slutter på *xxxtema* *xxxxpris* eller *xille*

En dårlig is-skrape er ikke verdens undergang, men i frykt for å oppleve "badet som lekker og flommer over" har vi valgt å bruke et håndtverksfirma på badet vårt som har et fantastisk godt rykte. De var så dyre at jeg nesten håpet at vi skulle finne noe å utsette på dem men, nei - superlativene haglet om vi henvendte oss til deres venn eller fiende.  

Dessverre er det jo slik at man må prioritere her i livet. Hadde jeg kunnet velge fritt, ville jeg valgt topp kvalitet på alle materialvalg. I realiteten har vi nå investert mye penger på marmor og dyktige fagfolk, og dermed bør jeg vurdere å stramme inn litt andre steder. 

Jeg har fra første stund visst hvilken servant jeg ville ha på vårt lille WC. Jeg vil ha en søyle-servant. Bloggeren bak Elisabeths Borg har tatt inn en utrolig fin søyle-servant fra USA til en rimelig pris. Vi skulle gjerne ha gjort dette, men det er ikke sikkert den passer med vanntrykket i vårt område, og utbyggeren vår vil helst ikke garantere for bad med utenlandske servanter. Jeg fant derfor et kjempefint alternativ fra Duravit, som selges i Norge. De har en serie kalt 1930, som er utrolig flott. Er ikke dette en fin servant? 

Selv om min snille mann har godkjent kjøpet, så er jo kr 8000 ganske mye for en håndvask på et toalett. Jeg har kjent litt på følelsen av at jeg burde prioritere husholdningspengene klokere. 

Så dumpet Megaflis sin kampanjekatalog ned i postkassen, og Voliá: 

Sjekk ut vesle Crius! 

Jeg er ambivalent. Av natur er jeg en skikkelig tilbudsrev. Jeg elsker å gjøre gode kjøp. Ikke nødvendigvis det billigste kjøpet - men det prisoptimale kjøpet. Søsteren min er mye sterkere angrepet av trangen til å oppnå det prisomptimale enn meg. Det er hun som har lært meg uttrykket, som innebærer høyest mulig verdi til best mulig pris. Hun har gjort det til en kunstform, ja nærmest en besettelse å balansere pris og kvalitet, helt ned på matvare-nivå.  

Når det gjelder disse servantene så liker jeg de elegante linjene til Duravits 1930 bedre enn Crius. Crius er på alle måter fin, den er et flott baderomsmøbel som gir det uttrykket jeg ønsker meg. Skal jeg si noe negativt, må det være at sprut-kanten bak nesten blir litt for nostalgisk, den prøver litt for hardt. 

Prisforskjellen er imidlertid så stor at tilbudsreven i meg nesten besvimte da jeg leste kampanjeavisen. Crius er på kampanje til 999 kroner, dvs nesten 7000 kroner billigere en 1930! Og kvaliteten på to servanter kan vel ikke være så stor? Crius selges dessuten av en landsdekkende kjede, mens 1930 selges over nettet fra en webside med et navn som slutter på ***kupp**.. Det høres vel ikke helt bra ut? Det er mye vanskeligere å troppe opp personlig på en webside og lage scene hvis man blir lurt ... 

Jeg tror kanskje at tilbudsreven i meg vinner denne gangen, den jamrer seg, klorer på sjelen min, og tigger meg om å velge Crius. Jeg må handle fort, før kampanjen går ut, ellers risikerer jeg å tape 200 kroner ;o) Det tillater ikke reven. 

Hva synes dere? Crius eller 1930? 

Hva mener du, søster Julie?