Månedens ansatt

Er ikke meg....

Jeg har en jobbhistorikk som får enhver HR sjef til å grøsse på ryggen. Det vet vet jeg, for jeg er HR dame selv. Jeg elsker å jobbe med HR - Human Resource Management, eller personal på godt norsk.

I dag var en stor dag for meg. Jeg skulle tilbake på jobb, og jeg gledet meg. Jeg telte etter i går, og fant ut at jeg har vært borte fra jobb i 646 dager. En skikkelig Naver. De siste tre månedene har jeg ikke engang hatt selvrespekt nok til å Nave, jeg har vært i ubetalt permisjon.

Det hele begynte med en graviditet i slutten av 2011. Jeg hadde vært i ny jobb i tre dager da jeg kjente at jeg hadde influensa, så jeg ble borte fra jobben og gikk og la meg. Jeg kom meg ikke ut av sengen på tre måneder. Det var ingen influensa, men et lite bøllefrø av en jentebaby som lå og koste seg inni magen min, og sugde til seg alt jeg hadde av krefter. Det ble umulig å jobbe i svangerskapet.

Jeg tror de fleste vet hva som sies bak ryggen til damer som sykemelder seg med en gang de blir gravide. Slappfisker. Latsekker. Sentervankere. "Graviditet er ikke en sykdom" osv... (Det var det faktisk i mitt tilfelle, men hva vet vel jeg? Jeg er bare en dame som har vært gravid to ganger)

Men å sykemelde seg etter tre dager i en ny jobb, da har vi med en skikkelig slabbedask å gjøre. En snylter. En som ikke vil jobbe med suge ut aaaalt den kan av velferdsstaten. Heldigvis har gravide sterkt stillingsvern, og heldigvis for meg var det sjefen min som gjorde meg gravid. Det skal nevnes at jeg er gift med han. Jeg anbefaler ikke andre kvinner å bli fullt så close med sjefen sin.

Det har vært litt av en reise de siste to årene, men i dag lå alt på plass for min gjeninntreden i arbeislivet. Jeg gledet meg sånn at jeg våknet minst 10 ganger i natt. Jeg var førstemann på kontoret, og bombet sosiale medier med bilder og info om at NÅ var dama tilbake på jobb.

Selfie av meg på rotetet gutterom, med ny pc veske og jakke. Nystrøken bluse. Parfyme og ørdeobber for første gang på to år, og nye cowboy-boots kjøpt i et øyeblikk der min indre bestemor sikkert tok formiddagsluren sin.

Idyllen varte i 3 timer. Jeg hadde akkurat fått installert outlook på min splitter nye, fancy jobb-pc da barnehagen ringte. Datteren min hadde fått feber og måtte hentes umiddelbart.

Så pinlig. Så flaut. Katastrofe. Det var jo i dag jeg skulle bevise at jeg ikke var en parasitt og kvise på firmaets og samfunnets rompe. Men her sitter jeg altså hjemme og blogger igjen, mens min stakkars lille prinsesse ligger i sengen med 39 i feber.

Jeg leser ofte om sånne som meg i nettaviser. Det var nettopp en stor artikkel i E24 der en fortvilet bedriftseier skrev inn og ba om hjelp for småbarnsforeldre som ødela firmaet hans med sin dårlige arbeidsmoral. Har også lest blogginnlegg om rasende kolleagaer som synes småbarnsforeldre er altfor mye borte fra jobben, og kommer for sent på grunn av luciafeiring, barnehagetilvenning, og andre "dårlige unnskyldninger".

Det er ikke alltid en dans på roser å ha småbarn. Ja - det er ingen tvil om at småbarnsforeldre er mer borte fra jobben. Det kan være skikkelig flaut, men vi kan ikke noe for det. Dette er en hektisk periode i livet, men det vil bli roligere. Når jeg er ferdig med denne perioden skal jeg gjøre mitt beste for å ikke bli en sånn gretten douche-bag som klager på andre, jeg tror heller jeg kommer til å være glad for at det ikke er meg...

..... og kanskje litt vemodig over denne tiden er over?......