Antibac - antiklimaks

Én av flere faktorer som avholder dette fra å bli Norges mest elskede og leste blogg - foruten mangel på inspirerende innhold - er de sporadiske oppdateringene mine. Men jeg føler jeg har to gode unnskyldninger for min inaktivitet i november.

1. Det finnes svært få lesere å skuffe ... og 

2. Det er november

November. Jeg har ikke inntrykk av at november er en populær måned. Lyset er skrudd av. Ikke er det vinter og vakker snø. Ikke er det jul. Influensa og omgangssyke florerer. Min holdning til november er den samme som jeg prøvde å anta i mitt andre svangerskap: hvis jeg ignorer den og later som ingenting, så går den over før jeg merker noe. En måned så kjedelig at menn blir tvunget til å anlegge bart for å underholde seg selv.

Et bilde sier som kjent mer enn tusen ord. Publiserer derfor et bilde av min nye november-bestevenn. 

1 hel liter nydelig Antibac. Flasken er så stor at den ikke får hylleplass på apoteket, den er gjemt bak disken. 

Vi har hatt sykdom-stafett i huset. Voksne og barn avløser hverandre i sykdom. Det betyr sykefravær fra jobben, og lange dager inne med stakkars, syke små barn. Dagene forsvinner i febermålinger, flytende ibux, besøk på legevakten, og smårollinger med hostekuler i sengen til mor og far.

Inspirasjonen bak den store antibacen er at far i huset en dag befalte med mørk og myndig røst at NÅ var det nok - hendene til hans barn vaskes med sprit hver dag etter barnehagen. 

Jeg vil jo være en god kone og mor, så jeg kjøpte en flaske som viser at jeg mente alvor. Og siden det nærmer det seg jul, så jeg hadde et bittelite håp om at mannen min skulle bli så imponert da han så flasken, at han løp rett ut og kjøpe en Marc Jacobs veske i julegave til meg. Sjansen er liten, for vi har lovet hverandre å være edruelige med julegavene i år + de neste 24 årene. 

Interiørelskeren i meg trengte en elegant såpedispenser til spriten - hvis skjønnhet kunne bidra til å balansere inntrykket som de gusjegrønne baderomsflisene anno 1993 gir. (Oppussing av badet står på to-do listen min i huset. Det er det første jeg skal prioritere når vi har betalt ned hytta i år 2039).

Jeg fant faktisk en kjempefin dispenser det til og med sto "Disinfection" på. Jeg var sikker på suksess. Full uttellig på seriøs-hustru-og-mor-o-meteret. Designervesken var så godt som i boks. 

Jeg kom hjem, og fant fort ut at pumpen på dispenseren var ødelagt. Ingenting kom ut når jeg pumpet. Nedtur. Jeg merket at jeg ble litt skuffet over Bloomingville som vanligvis fører så fine, velfungerende dekorelementer. 

Så kom mannen min hjem. Han ble faktisk akkurat så imponert som jeg hadde håpet! Umiddelbart plukket han av den lille hvite proppen på tuten til dispenseren, og voilá, der fungerte pumpen. Total ydmykelse for meg. Ingeniører kan være så kvalme når de for en gangs skyld har rett i noe. 

Bloomingville ble også "renvasket" om jeg får lov å bruke uttrykket. 

Jess, dette er det mest spennende som har skjedd i november. Jeg har anskaffet en flaske Antibac. 

I et filosofisk lys ser jeg at Antibac flasken er et av tegnene på at jeg blir eldre. Sist jeg kjøpte en liter sprit var det for å blande den med tropisk nektar, og rope på elgen noen timer senere. Jeg tør ikke påstå at jeg hadde noen helseforebyggende hensikter den gang. 

Ha en lynrask november! 

Jeg har en plan

Sist gang jeg la ut hyttetegninger var vi fortsatt i tvil om hvor stor hytte vi skulle bygge. Det er vi ikke lenger. Plantegningene er ferdige, og jeg tenkte å dele noen av dem i dag. Når man legger nye planer, ja da må ofte gamle planer skrinlegges. Min plan om førtidspensjonering, for eksempel, ryker rett ut av vinduet nå som vi har bestemt oss for å bygge to fulle etasjer.

 

Her ser dere forsiden av hytta, med vinduene vendt mot sjøen.

 

 

Østsiden. Her kommer solen inn om morgenen. Hytta skal for øvrig være grå, ikke brun.

 

 

Her er planløsningen i overetasjen. Kjøkkenet er tegnet veldig stort, her kommer vi til å moderere oss en smule. Det blir L formet, ikke U. Vi fjerner benkeskapene under vinduet, men beholder øya. Da kan jeg nemlig påstå at jeg har min egen øy ved sjøen.

 

 

Vi har endret litt på den opprinnelige planløsningen. Kjøkkenet og soverommene er større, og boden har blitt til vaskerom. Ett soverom er fjernet til fordel for trapp til underetasjen.

 

Jeg har ikke lagt ved plantegning av underetasjen, men der har vi blant annet ytterligere to soverom og en stor stue.

 

I stuen nede kommer vi til å tilrettelegge for barna, slik at de har et sted å rase fra seg når det regner. Samtidig vet jeg at de 100%sikkert kommer til å dra lekene sine opp og leke rundt bena våre istedet. Ingenting er kulere enn å rote ut alle sofaputene, og spre alle eiendelene sine ut over gulvet, akkurat der vi holder på med noe. Kanskje vi først som sist bare skal fylle igjen kjelleren med sement...

 

Slik blir altså hytta vår, nøkkelferdig i juni 2014 hvis alt går etter - nettopp- planen.

 

 

Drømmen om marmor

Jeg elsker marmor. Marmor er veldig Chanel. Min kjærlighet til marmor-lignende materialer våknet i tidlig barndom. Mamma og pappa hadde nemlig en laminat benkeplate på kjøkkenet i "faux-marmor", som jeg syntes var veldig classy. Selve symbolet på god smak og interiørmessig eleganse.

Jeg må riktignok innrømme at jeg er mer klar for ekte marmor en marmorlaminat for øyeblikket.

Jeg har forelsket meg i marmor metrofliser, og har superlyst til å bruke de i sprutsonen på hyttekjøkkenet, sånn som på dette bildet. Kjempefint, ikke sant?

Marmor benkeplate er også veldig fint, men ulempen er at steinen er så porøs at den trekker til seg væske. Sitron eller rødvinsflekker kan misfarge platen, og det er nærmest umulig å fjerne flekkene.

Bortsett fra det er marmor perfekt på alle måter.... kanskje med unntak av prisen. Skal man kjøpe Carrara marmor i Norge oppdager man fort at det kan bli forferdelig dyrt. Dessuten er utvalget i Norge dårlig. Såpass dårlig at jeg blir irritert når jeg hører fliseleverandører skryte av det store utvalget sitt på radioen, for en marmorelsker som meg er det er som å bli dolket i øret. Hva hjelper det vel at utvalget er stort, når ALT de har er harry?

Jeg har kun funnet 1 leverandør av metrofliser i marmor i Norge, og de tar 1000 kr for 30x30 cm. Det vil si at prisen for marmor i sprutsonen på hytte kjøkkenet vil koste nærmere 40 000 kroner. Siden jeg ikke toppet listen over Norges rikeste i år heller, blir jeg nødt til å tenke kreativt.

Frustrerende nok finner jeg perfekte varianter av marmor-mosaikk til eventyrpriser i amerikanske nettbutikker, men de sender ikke til Norge! Det er så irriterende, jeg føler meg som et barn med ukelønna i lomma som klorer på døren til en stengt godtebutikk.

De fører selvfølgelig metroflisene jeg ønsker meg mest av alt:

 

 

I tillegg har de bikube eller hexagon mønsteret som har blitt veldig populært. Jeg er ikke på jakt etter dette mønsteret, det forvirrer øynene mine, og mangelen på rette vinkler gjør meg urolig. 

 



 

 

Fiskeben-mønsteret, eller "Herring bone" er mye mer min stil. Fantastisk kult på et lite toalett.

 



 

En annen superkul variant er små ruteformede marmorfliser med svarte kvadrater i mellom. Tres chic.

Jeg vanligvis veldig godt fornøyd med å være Nordmann fremfor Amerikaner, men marmormessig har de det faktisk mye bedre enn oss.

Etter talløse timers søking på nettet over hele kloden har jeg funnet en tyrkisk leverandør av vanlige marmorfliser. De fører dessverre ikke variantene ovenfor. Jeg har sendt forespørsel om leveranse til Norge, og det blir spennende å se om fraktprisen gjør at besparelsen forsvinner.

I mens får jeg søke videre. Jeg er ikke klar til å gi slipp på marmordrømmen enda.

Ha en elegant søndag!

Hekta på Pinterest

En av mange grunner til at jeg blogger lite om dagen (deriblant mye å gjøre, syke barn og reinspikka latskap) er at en stor porsjon av mitt digitale liv leves på Pinterest. Jeg hadde lekt med tanken på å lage en konto en stund, da en kollega fortalte meg at hun nesten ikke kunne logge seg på der, for da ble hun bare sittende i timesvis og kikke. Det var alt som skulle til, jeg elsker fristelser og opprettet konto umiddelbart.

Så nå sitter jeg på Pinterest med vidåpne øyne jeg også, jeg pinner i vei og koser meg halvt ihjel. Å bruke Pinterest føles litt som å vandre rundt i et shoppingsenter som selger alle dine favoritt-ting, og du har råd til å kjøpe alt. Når man samler sammen bilder av alt man har lyst på, gir det litt samme opplevelse som å legge varene i en handlekurv. Jeg er definitivt en shoppingdame, jeg liker intet bedre enn å handle, og er forferdelig dårlig til både gjenbruk og re-design. Har ikke satt min fot på et loppis siden jeg var 11, annet enn i ren vanvare. Umoralsk, men sant.

På en annen siden har jeg heller aldri vært i cat-fight med en annen interiørdame over en skranglete stol med 3 ben kl 0615 om morgenen - alt i livet har sine fordeler, og jeg er faktisk villig til å betale for å slippe unna dette scenarioet.

Men - over og ut med loppisfantasier, og tilbake til Pinterest. Jeg har laget et board som heter "Ideas for our seaside home", av Marthe Glimt. Her samler jeg et minimum av alt jeg synes den nye hytta vår bør inneholde. Heldigvis står det ikke pris på varene, det ville ha ødelagt moroa. Ta gjerne en kikk her:

Jeg har pinnet en lampe jeg allerede eier, som ligger i esken sin og venter på hyttetaket. Det blir ikke mer bestemor enn dette!

Jeg har pinnet en sofa som jeg faktisk skal ha,jeg  har til og med fått halv-godkjennelse av mannen. Den er fra IKEA (budsjettet vårt er dessverre begrenset), men jeg elsker fargen.

Jeg har også pinnet en del bilder fra min favorittblogg Elisabehts Borg. Den damen har seriøst god smak, spesielt innen baderom. På moodboardet mitt er det er mulig min fascinasjon for hvit marmor går en smule langt, men jeg får en nærmest hellig følelse når jeg ser et vakkert bad med mye marmor. Sånn som dette

Jeg har forsøkt å finne gulvflisene på dete bildet fra leverandøren i USA, men dessverre sender de ikke til Norge. Jeg tar gjerne i mot tips om gode fliseleverandører, i Norge og utlandet.

Resten av moodboardet mitt finnes på linken under. Boardet sier nok mer "French Chateau" enn Funkishytte i Arendal, men det har jeg bestemt meg for å blåse i. Man må jo velge det man virkelig elsker, når man har denne ene sjansen til å bygge opp et hus fra bunnen.

http://www.pinterest.com/martheglimt/ideas-for-our-seaside-home/pins/

Ha en strålende kveld! Nå er det tid for å se på "Årets hjem", det er kose-tv det.

Tomtebesøk

Med tomtebesøk mener jeg ikke at vi har hatt besøk av julenissen. Det er tross alt bare oktober, selv om julestemningen ligger tjukk i butikkene (jeg har til og med sett pepperkaker på tilbud allerede - de er sikkert fra i fjor, med utløpsdato i november). 

Nå nei. Vi har vært på sørlandet og gått opp tomtegrensen til hytta vår. I tillegg har vi signert allslags kontrakter, så nå er det ingen vei tilbake! 

Nydelig, naturskjønn og åpen tomt med panoramautsikt, men skal si at det blæs godt i oktober!

Vinden pisket oss som en nihalet katt, og det føltes som om den første snøen falt inn i øregangene mine. Jeg er glad vi bygger helårshytte, ellers kunne dette bli en kjølig fornøyelse.

Vi forlater Arendal for denne gang, og når vi kommer tilbake om fire uker er første spadetak satt. Dette blir spennende!

Eldre for hver dag ...

Wow. Er det oktober?  Tiden går så fort! September forsvant i et virvar av rennende barne-neser, febervarme barnekropper, jeksler som brøt frem, telefonoppringninger fra barnehagen om å hente barnet mitt, og forsøk på å stable karrieren min på beina mellom slagene... og selvsagt omfattende tv-titting om kvelden før jeg sovnet kl 1900. Kort sagt, et jet-set liv de fleste vil misunne meg.

De sier at dagene går fortere jo eldre du blir, og da har jeg grunn til bekymring. Jeg merker alderen tynge på flere felt om dagen, og tenker generelt mye på alderdommen. Jeg er på feil side av 34 og et halvt år, fyller 35, og har en tradisjon for å få panikk på 5-tall istedet for på runde tall.

Jeg følte derfor for å blogge min personlige liste over hvordan du vet at du har blitt "eldre". Eller i ferd med å bli gammel. Kall det hva du vil. Dette er i allefall hvordan jeg merker at kirkegården rykker nærmere.

1. KOMFORT

Alderen fører med seg en overdreven fokus på komfort. Jeg pleide å fnyse av "gamle drager" på flyet som hadde så liten eventyrlyst at de tok med seg egen nakkepute. Nå til dags er nakkeputen min det første jeg pakker.

Jeg bruker innleggsåler i skoene. Før mente jeg at såler var for folk med ortopediske skavanker. Dessuten har komfortnivået på sko plutselig aktuelt når jeg prøver et par jeg liker. I gamledager gikk jeg heller med blødende labber enn teite sko.

Jeg er aldri på byen. Jeg orker ikke være oppe så sent, jeg vil heller sitte i en varm og god stue og strikke.


2. MOTE

Jeg sliter med å følge moten! Det er ufattelig flaut. Jeg skjønner liksom ikke all mote om dagen. Noen ganger synes jeg antrekkene ser så teite ut at jeg lurer på om jeg leser bladet opp ned. Jeg er klar over at det er MEG det er noe galt med.

Alderen åpner også øynene for tidligere usynlige områder i undertøysavdelingen. Plutselig innser man med et sjokk at man sjekker ut hyllen merket "Hold-in" istedet for  "G-string".

3. SPRÅK

Jeg skjønner ikke alle forkortelsenen som "ungdommen" bruker. Swag, lizzom? Jeg vet ikke når jeg falt av lingo-lasset, men ligger definitivt i grøften og kaver.

... og ærlig talt. Dukket ordet "fordøyelse" noensinne opp i anstendige samtaler i 20-årene? NEI. Fordi det ikke var noe tema. Nå synes jeg det til stadighet snakkes om "løst og fast", og det er skremmende.  Hva blir det neste? Slosskamp om sviskejuicen?

4. FYSISKE FORANDRINGER

Grå hår. Jeg klarer ikke tulle med det en gang, det er bare grusomt.

Jeg tror jeg stopper der, jeg, før noen født samme år som meg eller tidligere blir deprimerte. Jeg vil heller balansere dette innlegget ved å skrive om de mange fordelene ved å "modnes".

1. JOBB

Man er ferdig med de verste slavejobbene med mildt sagt ubekvem arbeidstid. Jeg nevner servitør, bartender, og andre krevende jobber som holder deg oppe til ukristelige tidspunkter. Eller jobber hvor man alltid er yngst eller ekstrahjelp, og derfor offer for "sheriffen" på jobben som liker å herse med de som har lavest status på arbeisplassen.

2. LIVSFASE

Jeg er overlykkelig over å være ferdig med føde-fasen. Jeg har fått de barna jeg vil ha. Jeg skal aldri mer slepe det ene benet etter meg pga bekkenløsning, langt mindre ligge skrikende på en fødestue mens jeg håper på å forlate sykehuset i noe annet enn en likpose.

I tillegg rykker jeg for hver dag frem mot en tilværelse uten bleieskifting.

3. KOMFORT

Jeg har egen bil, og råd til bensin. Ikke mer bensinfylling for 30 kroner i lånt bil for å komme meg til forelesning i -25 grader. Og absolutt ikke mer venting på bussen.

Bo i eget hus. Og ikke minst parkere hvor jeg vil på min egen gårdsplass uten å få bot.

Og til slutt. Det er veldig, veldig fint å ha møtt mannen i sitt liv og fått sin egen familie istedet for å vente på at det skal skje en dag i fremtiden. Alt i alt er det faktisk mye bedre å være 35 enn 20. Jeg ville aldri gått tilbake i tid - selv om det er litt skremmende, og noen gang litt kjipt å innse at man blir eldre.

Valgets kvaler

Ja, dere, i dag er valgdagen her, og vi får endelig vite om vi sier "morna Jens" og stjerna Erna overtar statsministerkontoret. Jeg skal la det bli usagt hva min preferanse er, for dette er ingen politisk blogg. Den handler kun om meg sjæl, og med det setter jeg over til valgene som jeg selv må foreta.

Her i huset er fokuset på hytta vi skal bygge. Vi har valgt å bli boende i vår lille, men koselige enebolig på 116 m2 slik at vi kan bygge vårt eget sted i hjembyen til mannen min. Nå som vi har forpliktet oss økonomisk til å betale på hytten i maaaaange år fremover, ble selvfølgelig drømmehuset i gaten vår lagt ut for salg. Vi har ikke sjans i havet til å by på det nå.

Det føles omtrent slik: *AU*AU*AU*AU*AU* .... og cirka 1% Fy "fabian" at vi er forpliktet til den teite hytta (pardon my french). Men det er for sent å snu, og på en merkelig måte gjør det meg bare mer glad for hjemmet vi faktisk har: et koselig hus som vi trives fantastisk godt i.

Sist fredag var vi i første møte med hytte-arkitekten, og fikk tegnet endringerne på hytten vi vil bygge.

Det hele var en utrolig positiv og spennende opplevelse. Vi har utvidet arealet i forkant av hytten, og dratt kjøkkenveggen frem til samme høyde som "karnappet" ved spisebordet og dermed fått større plass til å utvide både kjøkken og soverom. Vi har også forstørret soverommene ved å fjerne soveromsgangen. Arkitekten hadde også et genialt forslag om å gjøre uteboden om til vaskerom med inngang fra badet. Til slutt ble det lille soverommet ved siden av badet er fjernet, ettersom trappeløpet vil ligge der.

Jeg legger ut nye tegninger når de er 100% ferdigstilte, for arkitekten ønsker ikke at vi viser frem uferdig arbeid.

Men altså - en trapp. Vi har skråtomt, og dette er en hytte for flat tomt. Vi må derfor bygge en underetasje på hytta for at den skal passe på tomten.

Vi tenkte oss en halv underetasje for å "støtte" hytta i skrått terreng - men det viste seg at det var samme pris å bygge full kjeller som halv. Fyrte de først opp dynamitten, kunne de liksågodt slenge på et par kubber ekstra uten at det smalt tilsvarende i lommeboka.

Jeg var ikke klar over at kvadratmeterne blir radikalt mye billigere jo større du bygger. Vi får fullt innredet underetasje på 107m2 og dobler arealet på hytta for 32% av den opprinnelige prisen, hvis estimatene stemmer. Det er nesten 70% rabatt det!

Det føles litt som å være på salg. "Ta 3, betal for 2" - du bruker kanskje mer penger en du planla, men har til gjengjeld nok mascara for de to neste årene. Jeg er ikke kjent for å begrense meg når slike tilbud ligger på bordet, for å si det sånn....

Tenk, for en hytte det blir hvis vi bygger stor kjeller. Den blir jo over 200m2, nesten dobbelt så stor som huset vårt. Verdien på hytta vil jo være mye høyere hvis vi ønsker å selge den en vakker dag. Ettersom den er over to fulle etasjer vil den også bli en "generasjons" hytte som to familier fint kan feriere i samtidig hvis vi lager kjøkkenkrok i underetasjen - og den blir sikkert lett å leie ut hvis vi ønsker det.

Det er veldig fristende å bygge så stort, ettersom alle økonomiske og praktiske argumenter taler for at vi bør gjøre det. Samtidig er 32% av mange penger veldig dyrt.

Vi tar ingen beslutninger før vi får prisen på prosjektet. I mellomtiden skal jeg forsøke å glemme at det nydelige nabohuset er ledig *La-La-La, jeg er likegyldig, jeg vil IKKE på visning*

Ha en fin valgvake!... (her er i stuen er det kun valgkvaler).

Månedens ansatt

Er ikke meg....

Jeg har en jobbhistorikk som får enhver HR sjef til å grøsse på ryggen. Det vet vet jeg, for jeg er HR dame selv. Jeg elsker å jobbe med HR - Human Resource Management, eller personal på godt norsk.

I dag var en stor dag for meg. Jeg skulle tilbake på jobb, og jeg gledet meg. Jeg telte etter i går, og fant ut at jeg har vært borte fra jobb i 646 dager. En skikkelig Naver. De siste tre månedene har jeg ikke engang hatt selvrespekt nok til å Nave, jeg har vært i ubetalt permisjon.

Det hele begynte med en graviditet i slutten av 2011. Jeg hadde vært i ny jobb i tre dager da jeg kjente at jeg hadde influensa, så jeg ble borte fra jobben og gikk og la meg. Jeg kom meg ikke ut av sengen på tre måneder. Det var ingen influensa, men et lite bøllefrø av en jentebaby som lå og koste seg inni magen min, og sugde til seg alt jeg hadde av krefter. Det ble umulig å jobbe i svangerskapet.

Jeg tror de fleste vet hva som sies bak ryggen til damer som sykemelder seg med en gang de blir gravide. Slappfisker. Latsekker. Sentervankere. "Graviditet er ikke en sykdom" osv... (Det var det faktisk i mitt tilfelle, men hva vet vel jeg? Jeg er bare en dame som har vært gravid to ganger)

Men å sykemelde seg etter tre dager i en ny jobb, da har vi med en skikkelig slabbedask å gjøre. En snylter. En som ikke vil jobbe med suge ut aaaalt den kan av velferdsstaten. Heldigvis har gravide sterkt stillingsvern, og heldigvis for meg var det sjefen min som gjorde meg gravid. Det skal nevnes at jeg er gift med han. Jeg anbefaler ikke andre kvinner å bli fullt så close med sjefen sin.

Det har vært litt av en reise de siste to årene, men i dag lå alt på plass for min gjeninntreden i arbeislivet. Jeg gledet meg sånn at jeg våknet minst 10 ganger i natt. Jeg var førstemann på kontoret, og bombet sosiale medier med bilder og info om at NÅ var dama tilbake på jobb.

Selfie av meg på rotetet gutterom, med ny pc veske og jakke. Nystrøken bluse. Parfyme og ørdeobber for første gang på to år, og nye cowboy-boots kjøpt i et øyeblikk der min indre bestemor sikkert tok formiddagsluren sin.

Idyllen varte i 3 timer. Jeg hadde akkurat fått installert outlook på min splitter nye, fancy jobb-pc da barnehagen ringte. Datteren min hadde fått feber og måtte hentes umiddelbart.

Så pinlig. Så flaut. Katastrofe. Det var jo i dag jeg skulle bevise at jeg ikke var en parasitt og kvise på firmaets og samfunnets rompe. Men her sitter jeg altså hjemme og blogger igjen, mens min stakkars lille prinsesse ligger i sengen med 39 i feber.

Jeg leser ofte om sånne som meg i nettaviser. Det var nettopp en stor artikkel i E24 der en fortvilet bedriftseier skrev inn og ba om hjelp for småbarnsforeldre som ødela firmaet hans med sin dårlige arbeidsmoral. Har også lest blogginnlegg om rasende kolleagaer som synes småbarnsforeldre er altfor mye borte fra jobben, og kommer for sent på grunn av luciafeiring, barnehagetilvenning, og andre "dårlige unnskyldninger".

Det er ikke alltid en dans på roser å ha småbarn. Ja - det er ingen tvil om at småbarnsforeldre er mer borte fra jobben. Det kan være skikkelig flaut, men vi kan ikke noe for det. Dette er en hektisk periode i livet, men det vil bli roligere. Når jeg er ferdig med denne perioden skal jeg gjøre mitt beste for å ikke bli en sånn gretten douche-bag som klager på andre, jeg tror heller jeg kommer til å være glad for at det ikke er meg...

..... og kanskje litt vemodig over denne tiden er over?......

Kommode & Kjønnskamp

I siste innlegg lovte jeg dere fortsettelsen på ukens kommodethriller. Jeg måtte tilbake til IKEA for å bytte en del på kommoden jeg kjøpte - mannen min hevdet at den var lakkert på feil side.

Mens jeg kastet bort verdifulle minutter av mitt liv hos kundeservice lekte jeg med tanken på at mannen min hadde tatt feil, at delen var helt korrekt produsert, og at han hadde misforstått instruksene. Jeg håpte faktisk på at jeg hadde reist bomtur. Det ville nemlig ha gitt meg muligheten til å for resten av livet kunne si: "HUSKER du den gangen du sendte meg på bomtur til IKEA fordi DU ikke forsto instruksjonene eller, og DU kaller deg selv sivilingeniør, HA HA HA HA". Jeg hadde gladelig reist på bomtur for retten til å bruke denne setningen. 

Slemt? Ondskapsfullt? Slett ikke. Nå kjenner ikke jeg alle sivilingeniører i landet, men utfra min erfaring skulle en tro at de lærte svaret på alle livets hemmeligheter på studiet. Jeg er overbevist om at i allefall ett av fagene er kalt: "Hvordan blåse opp ditt eget ego og markedsføre deg selv som et geni".

En ting jeg er 100% sikker på er at man ikke trenger ingeniørutdannelse for å skru sammen ikea møbler.  Det vet jeg fordi jeg ikke er ingeniør, samtidig som jeg helt fint klarer så skru sammen møblene mine selv.  

Så fort et flatpakket møbel entrer vårt hus blir jeg allikevel kjeppjaget unna, og powerdrillen fyres opp av herrene. Mann og sønn tok over og begynte å skru sammen kommoden på terrassen. 

Jeg tilbød meg å hjelpe, men fikk til svar: "Du må ikke glemme at du bare er en kvinne"...  Hva kan vel en kvinne utrette når en sivilingeniør og brukeren av trehjulsykkelen i bakgrunnen er på saken? 

Da jeg senere snek meg ut og skrudde litt på kommoden etter "A-laget" hadde gitt seg hadde sønnen min kikket på meg fra soveromsvindet og uttrykt sin bekymring til faren: "Mamma skrur på kommoden pappa, tenk om hun ødelegger den? Du må sikkert fikse den i morgen".

Makan!!!!!! 

Man må svelge noen kameler som kvinne - men samtidig gidder jeg ikke å måke snø eller skifte dekk på bilen, så alt i alt er det verdt det. I tillegg kunne jeg tross alt drikke te og lese interiørblader mens jobben ble gjort. 

Forøvrig kom pakken inn i huset på mandag, og lørdag formiddag fant den sin rette plass. Jeg tror ikke vi er familien som bør starte på et større oppussingsprosjekt. 

Nå er ullsokker, votter, luer og mors skinnhansker pent på plass. Herlig å ha sin egen hanskeskuff. 

Til slutt vil jeg si et par ord om lykter. Ser dere lykten på toppen av kommoden? Koselig, ikke sant? 

Jeg liker å ta frem lyktene når det blir mørkere ute. Dessverre leste jeg nettopp en nedslående artikkel i et interiørblad. Det var en hjemme-hos reportasje hos en supertrendy kunstnerdame med den eksakt rette eklektiske miksen mellom etnisk og industri stil, som hatet nips. Hun skjønte ikke hvorfor nordmenn hadde så mange lykter hjemme hos seg. 

Vips så var lykter teite og utrendy, og jeg kunne sitte der med lang nese og dårlig smak som eide to stykker.

Jeg har bestemt meg for å være sterk - jeg står inne for lyktene mine! Det er jo 1.september i dag, den første høstdagen. Det er da mye koseligere med et stearinlys i en lykt enn en død zebra på gulvet? 

Ønsker dere en riktig god høstkveld... 

Ukeskavalkade

Ooops... 

Jeg har helt glemt å blogge den siste uken. Livet etter ferien er hektisk. Mannen min har jobbet mye, og jeg har hatt hovedansvaret for barna. Klokken 1905 hver kveld sovner jeg, og kveldene går med til å sikle på sofaputene.Veldig dårlig stil av en som prøver å være interiørblogger.

Jeg forsøker meg på en liten bildekavalkade over sist ukes høydepunkter.

Jeg har shoppet mye. Amélie trengte robuste høstklær til barnehagestart. Hvite kjoler og t-skjorter er pakket vekk og erstattet med jeans og bodyer, tøfler og robuste lekesko. Klær som tåler en tur i sandkassen - aller helst i lillatoner.

Dette er bare litt av utvalget. Jeg håper far i huset blir for opptatt fremover til å fordype seg i den kommende kontoutskriften.

Mormor, som vi kaller "mor" kom på besøk på fredag og lagde mini-pizza med oss. Stor stas!

Små badedyr som krøp tilbake i karet og badet litt til - etter bleie og pysj var påkledd - ble fjernet igjen.

Vi skrur sammen en Ikea kommode og oppdager underveis at en av delene er feilvare. Tilbaaaaaake å bytte deler i morgen.

Og sist men ikke minst holder jeg kontakt med storesøsteren min via mms. Vi har vært for opptatte til å diskutere den nye skinnjakken min face to face, men et bilde sier som kjent mer enn 1000 ord. Dette bildet røper at jeg er fornøyd med jakken, og at den vekker kattekvinnen i meg. 

Jeg er relativt klassisk (bestemor) i klesstilen min til vanlig, og en svart skinnjakke på meg er nesten like sjokkerende som å se Sandy i Grease vrikke rundt i svart lær i sluttscenen. Derfor kattekloen. Mannen min synes jeg ser veldig rampete ut i den.

Jepp, det var stort sett det. Jeg unnlater å blogge om alt godteriet jeg har spist denne uken, og den påfølgende frustrasjonen i prøverommet når jeg ikke lenger får på meg rett buksestørrelse. 

I neste innlegg vil jeg følge opp kommodethrilleren. 

Ha en god kveld! 

The pain....

Åh, for en herlig høstdag! 

Det er høst, og andre dag av barnehagetilvenningen til lillemor. Jeg trodde jeg gledet meg til hun skulle begynne i barnehagen, ettersom hun er en meget aktiv liten frøken. Vi kan ikke snu ryggen til henne i to sekunder før hun finner på noe sprell. Se feks leke-pølsen hun holder i hånda på bildet under. Den er hennes soleklare favoritt, og bærer den rundt over alt.

Jeg snudde ryggen til henne på badet, og da kastet hun den i do, og forsøkte å grave den opp igjen med sine egne hender og patte på den. Full krise og frem med håndsåpe og antibac. Vi vurderte å koke pølsen hennes, men som kjent skal ikke pølser kokes - de skal kun trekke - så pølsen fikk samme behandling som Amélie sine hender, og har ligget til tørk siden. Den er laget av tre, så alle bakterier er nok borte, men vi har ikke klart å ta den i bruk enda. Frøken er i det hele tatt like glad i å leke med toalettskålen som en tørst hund, og det kan være ganske slitsomt. 

Første dag i barnehagen kom, og mor stilte opp, tøff og sterk. Helt til Amélie etter en time begynte å gråte ved matbordet, midt i serveringen av laksetaco. Jeg fikk panikk, rykket henne opp av stolen, og løp hjem med henne. Resten av dagen hadde jeg et stort, svart hull inne i magen. Fikk hodepine, og tilbragte kvelden i fosterstilling på sofaen.

Permisjonen min er over. Babyen min skal i barnehagen. Jeg kan ikke trøste henne selv når hun gråter. Jeg kan ikke kose med henne hver gang jeg føler for det. Hun må klare seg selv her i livet.... Jeg synes egentlig at 13 måneder er altfor tidlig å begynne i barnehagen, men jeg må tilbake på jobb snart. Tre måneders ubetalt permisjon er ikke gratis, og hjernen min råtner bort hvis den ikke får trimmet seg snart.

I dag sendte barnehagepersonalet meg hjem for at lillemor skulle være alene der. Knipset dette bildet av en glad frøken, men for min del er jeg full av baby-abstinenser. Jeg rusler rundt i huset, det er tomt og stille, og jeg passer på telefonen som en hauk i tilfelle de ringer fra barnehagen. 

Vi har heldigvis verdens beste barnehage, og jeg kjenner personalet. Jeg tror dette kommer til å gå bra til slutt, men tilvenning er ikke kult.

En selvmedlidende hilsen fra meg - ha en strålende dag!

That´s not Chanel....

Jeg hørte et uttrykk på tv her om dagen som jeg må trekke på smilebåndet av. En person utbrøt til en annen: "That´s not Chanel"!

Hvorfor smiler jeg? Fordi det ligger tett opptil min og min søsters interne humor. Når vi viser hverandre siste innkjøp av klær, sko, vesker eller interiør har vi vår egne språklige koder som vi bruker til å rangere den andres anskaffelse.

Det nest beste komplimentet et innkjøp kan oppnå er replikken: "Det ser DYRT ut". Vi legger ettertrykk på ordet DYRT, og replikken må avleveres med et seriøst og dønn straight ansiktsuttrykk. Kommentaren er så ufyselig at jeg har store problemer med å holde meg alvorlig når jeg avleverer den.

Det absolutt verste vi kan si til hverandre er: "Den var hverdagslig"... Jeg merker jeg blir fornærmet bare av å lese ordet. Hvem vil vel se hverdagslig ut? Det er jo et skjellsord! Da liker jeg Ari Behns filosofi bedre: "Livet er en fest, og du er champagnen". Jeg vil at mine nye ting skal være livets champagne, IKKE hverdagslige. Å kalle et innkjøp for hverdagslig er det samme som å si at noen har dårlig smak.

Den absolutt høyeste ære et innkjøp kan oppnå er kommentaren: "Den var Chanel-esque". Ingenting i verden er finere en Chanel. Ingenting.

Dessverre eier jeg ingen Chanel produkter enda. Men jeg er sikker på at så fort jeg får min egen Chanel-veske, så vil jeg gløde av indre tilfredshet og ro. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jul og bursdager kommer og går uten at jeg blir overrasket med den chanel-esqueste av alle gaver.

Så til poenget. Uttrykket: "That´s not Chanel" ble brukt for å påpeke lite elegant oppførsel. Utrolig morsomt. Jeg kan gi et eksempel på når jeg skulle ønske at jeg hadde brukt uttrykket.

I morges fjernet jeg en bleie fra en bitteliten barnerompe. Den lille rompen forsvant bortover badegulvet  i full fart, og i løpet av 2 sekunder laget eieren en liten dam gulvet. Videre skled den lille produsenten i dammen, og lå og kavet i mageleie med svømmetaklignende bevegelser, for det var for glatt på flisene til å komme seg opp i krypestilling.

Mor måtte starte dagen med å skrubbe barn, gulv og stellematte. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt: "Lille venn, det DER var IKKE Chanel". Da hadde nok vedkommende skjønt alvoret.

Greit, dette var dagens bidrag til barnepsykologien fra meg. Jeg synes jeg hører dr.Jesper Juul juble helt fra Danmark.

Ha en Chanel-esque aften!

Bestemorstil

God fredagskveld! 

I dag har jeg skikkelig fredagsfølelse, selv om jeg ikke har vært i jobb på snart to år. Ferien er over, det er høst i luften, regnet plasker ned og vi har spist taco til middag. Finfin hverdag. 

Jeg tenker de fleste foretrekker en tur ut for å smake på nattelivet på en fredagskveld, men for meg er den ultimate starten på en høsthelge en hjemmekoselig stue, en kopp varm te, et strikketøy og en tidlig kveld i loppekassa. Mannen min er ute og drikker øl med en god kompis i kveld, og jeg nyter "enke" tilværelsen i fulle drag.

Som dere sikkert har skjønt, så har jeg en sterkt fremtredende indre bestemor. 

Jeg er 34 år, men går nesten alltid i cardigan, for jeg er så frossen. Jeg elsker strikking og annet håndarbeid. Jeg hater å være ute på byen. Jeg er gjerne sjåfør når vi skal på fest, og drikker jeg alkohol så holder jeg meg stort sett til et lite glass likør. Jeg synes dagens ungdom har for dårlig oppdragelse, og  KRF popper alltid opp som et av resultatene på når jeg tester valgomatene i nettaviser. 

Merkelig nok er jeg ikke noen stor fan av typisk gamlis-godteri; Mokkabønner, Mandelstang, Lohengrin, eller kamferdrops. Mannen min derimot sluuuuuker gamlis-godteri han kan ikke få nok av de overnevnte slikkeriene. Jeg lurer litt på om han bare ville bli sammen med meg på grunn av bestemorkvalitetene mine. 

Ærlig talt, hvis du elsker godteriet nevnt overfor, og er tiltrukket av en dame som meg, så må du også ha en rimelig sterk indre bestefar. 

Han syntes til og med de nye skoene mine vare fine, og de er nesten i overkant bestemoraktige stilen for meg til og med. Men - de var gode å gå i, og jeg får så vondt i hofta av vonde sko.

Nei, nå kan jeg ikke sløse bort mer av tiden med blogging, klokken er 2130 og jeg skulle ha vært i seng for en halvtime siden. 

Ha en trivelig helg! 

Flyvende kjøttboller

Flyreiser med små barn er et minefelt. Bare jobben med å sjekke inn, tømme håndbagasje for drikkevarer, barnemat, fruktsmoothier, og flytende smertestillende er en jobb i seg selv. Man skal både holde fast buksa og en ettåring gjennom metalldetektoren, for beltet får man selvsagt aldri beholde på.

Vi var heldige på hjemreisen i går, for vi fikk ta med oss barnevognen helt til gate, en stoooor fordel når man er foreldre til ettåring med mye energi. Velsigne Thomas Cook Airlines. 

I går var jeg også *livredd* for at vi ikke skulle komme oss på Starbucks før flyet gikk, men nok en gang vi var råheldige. Starbucks lå rett utenfor gaten vår, og det ble både frappucino og sjokolademuffins før avgang. 

Men så kom den ultimate utfordringen. Selve flyreisen. Alle småbarnsforeldre vet at medpassasjerer hater dem, og ikke vil havne i nærheten av skrikerungene deres. Jeg husker tross alt hvordan jeg selv var før jeg fikk barn. Nordmenn må være verdens mest mannevonde og barnehatende folkeslag - jeg blir alltid overrasket over hvor barnevennlige de er i utlandet i forhold til hjemme. Spanjoler tøyser og prater med barna, og i Thailand tar de til og med barna opp av vognene og koser med dem. Nordmenn derimot, sender iskalde blikk, sukker, stønner, bærer seg og kommer med kjipe kommentarer om stinkende bleier og bråkete barn. 

Med andre ord er ikke skuldrene mine lave før en flyreise. Det gikk relativt greit i går. Vi var heldige med setene, og fikk egen plass til lillemor, selv om barn under 2 vanligvis ikke får eget sete. Men hun var utslitt av søvnmangel, og vred seg som midgardsormen ved avgang. Hun bråkte bare bittelitt, og koste seg med å pelle opp gamle, seige ostepop og alt mulig annet rask fra under flysetene.

Så kom barnematen. Barna fikk flott flymat med kjøttboller og pasta, noe frøknen liker. Hun spiser ikke akkurat rent til vanlig, og tenk dere hvordan det er på et fly. Mannen min måtte holde henne unna matesken med makt, og gi henne en og en matbit, mens jeg satt med våtservietter og plukket opp matbitene hun kastet rundt seg. For et kaos. (Sønnen vår satt pent og rolig i sitt eget sete og spiste lydig opp maten sin uten å grise eller mase. Han er så flink!)

Så gjorde hun noe jeg faktisk kan skjønne at medpassasjerer blir irriterte for. Hun begynte å kaste kjøttboller. En bolle havnet i midtgangen, og en koselig mann plukket den opp for oss, og han lo faktisk.... men så..... spyttet hun...... en halvtygd, glinsende og skjelvende kjøttebollebit.....på skulderen til mannen i setet foran..... OMG! 

Mannen min lo. Han klarte ikke stoppe. Jeg begynte også å le, men det var en hysterisk og fortvilet latter. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Skulle vi pirke den vekk og be om unnkyldning? Det endte med at vi ikke turte. Hver gang noen reiste seg i setet foran stirret jeg stivt ned i gulvet, livredd for å bli kjeftet ut. 

Heldigvis for oss var det en to-åring som slo seg vrang med jevne mellomrom på andre siden av midtgangen. Hun hylte og skreik, og det var den nydeligste lyden i verden for meg, som den skjønneste musikk i mine ører - for det betyr at hun trakk oppmerksomheten bort fra vårt eget barn. 

Hvis mannen med kjøttbollen på skulderen leser dette, så ber jeg om unnskyldning for både kjøttbollen og feigheten vår. Beklager. Det er ikke lett å være småbarnsforeldre, spesielt ikke på fly.

Mens jeg først er i gang med å be om unnskyldning, så ber jeg om forlatelse til min lærer-utdannede søster for skrivefeil, dårlig språk, og at jeg mange ganger begynner setninger med konjunksjoner. Det er  heller ikke lett å blogge fra mobil :o) 

Ha en god dag! 

Creepy Lollo

Bare et kort innlegg om mennesker i maskot/dyredrakt. Det er forferdelig creepy. Dette er en fobi som jeg og mannen min deler. Før vi fikk barn pleide vi å snu og gå andre veien når vi så slike freaker, men nå må vi bare holde ut og late som ingenting.

Ser ikke ut som om Amélie trives særlig hun heller. Stakkars Giraffen Lollo ante ikke hvordan den flørtet med fare da den "angrep" barnet mitt ved frokostbuffeten. Vedkommende skal være meget glad for at jeg ikke hadde et balltre tilgjengelig... og godt at jeg har cirka et år og roe nervene på før neste sydetur...

¿Hola?...¿Hjemreise?

Hola senors y senoras!

I morgen skal vi hjem fra Mallorca. Men dette er ikke et trist innlegg allikevel. Jeg er en ekstremt dårlig feriekone for mannen min. Jeg er født med eventyrlysten til en 60 år gammel mannlig surpomp som nekter å feriere andre steder enn i fedrelandet. Etter 3 dager lengter jeg vanligvis hjem, og denne ferien er intet unntak.

Så hva er galt? Været et for fint, og drinkene for sterke og billige antageligvis. Heldigvis for du en nydelig latte til 2,5€.

Jeg har tilbragt ferien på verandaen, for vår 1 åring er 10 ganger så vill som andre barn på hennes alder. Tar vi henne med på stranda forsøker hun å drukne seg selv, roter i andres strandvesker eller "gjødsler" når vi skifter badebleien. Pinlig. Men vi elsker henne like høyt uansett om vi må binde henne fast til barnestolen med Kjell sitt belte til hvert måltid. Vi ser ut som psycho mom&dad, men det er helt nødvendig. 

Bildebevis: her velter hun nesten barnestolen på kinarestaurant, men far redder dagen og holder henne fast. Kineserne var vettskremte.

Dette er min første sydentur uten en eneste dag på stranden. Men jeg har tross alt fått meg en handletur på Lidl og kjøp bleier, så litt shopping har det jo blitt.

I kveld er det en siste tur med total take-off for barna på smurfedisco for og så vender vi nesen hjemover i morgen tidlig. Borte bra, men hjemme best! Jeg foretrekker mine egne sengemidd fremfor    ymse varianter på hotellet.

(Ps. Neglelakken matcher t-skjorta i dag, dette er blitt rene fashion bloggen)

Pikerommet

Hei og hopp!

Før vi reiste på ferie i begynnelsen av juli gjorde min mann og jeg et krafttak hjemme. Vi flyttet lillemor inn på eget soverom. Siden vi vil ha henne nær vårt eget soverom i 1.etasje måtte vi gi sønnen vår på 4 år gjesterommet i andre etasje. Jeg trodde det skulle bli fort gjort å bytte om to rom, men jeg var så ubeskrivelig naiv. Jobben tok en hel helg. 

Sett i et positivt lys, så fikk jeg ryddet mye ut av skuffer og skap. Jeg tror det ble 2,5 søppelsekker med ting som ble kastet eller gitt bort. Jeg ELSKER å kvitte meg med ting jeg ikke trenger lenger. Det forundrer meg hvor mye rart vi klarer å dra inn i huset i løpet av et år. Jeg jobber med å rett og slett la være å kjøpe ting - men det er vanskelig for en dame i fødselspermisjon, for alle vet at de er sentervankere, jeg innrømmer det gladelig. Dessuten jeg tror det ligger i min natur å rusle rundt i butikker.  

Når det er sagt, så klarte jeg faktisk å innrede rommet til datteren min ved å kjøpe kun tre - 3 - nye ting. En gulvmatte, nye gardiner og en dukkeseng. Jeg er målløs av beundring over mitt eget måtehold.

De andre tingene på rommet er ting jeg har hatt i huset fra før. Ting som enten har ligget ubrukt og ventet på sin tid, eller ting jeg hadde da jeg bodde alene i min egen leilighet, og som mannen min satte foten ned til av ymse grunner. 

Slik ble det!

La meg begynne med å presentere den forbudte lysekronen. Den ble bannlyst i vårt felles hjem fordi den var for feminin. Kan ikke skjønne hvorfor, denne lampen lyser bokstavelig talt av et kjønnsnøytralt image? Jeg ble lovet at den skulle komme få komme opp hvis vi noen gang fikk en liten jente - og det gjorde vi heldigvis. HA! Den som ler sist, ler best (meg).

Amélie elsker forøvrig denne lampen, den er rommets største suksess. Hun har ikke rare ordforrådet, men hver morgen sier hun: "Se" og peker på lampen og vil kjenne på prismene.

Her er den lille dukkesengen hun fikk i bursdagsgave. Jeg har satt meg som mål å strikke et sengeteppe til den, men strikkelysten tiltar vanligvis ikke før været blir kaldere ute. Vi får se hva det blir til. 

Jeg kjøpte dette bildet rett etter vi flyttet inn i huset vårt for snart tre år siden, men det fant aldri "sin" vegg. Før nå. Det ventet nok på et jenterom. Elsker det.

Amélie fikk noen fine, blanke rammer til dåpen sin, og i den ene har jeg rammet inn en liten kveldsbønn.Den andre rammen er fra ikea. Jeg pleide å bruke den lille glassboksen til hårnålene mine. Nå har Amélies hårpynt flyttet inn. Man ofrer seg for barna sine. 

En liten boks til smokker. Det ble et utilsiktet engletema på rommet hennes. Vi får håpe det smitter av på oppførselen. 

Jeg legger ved et litt mørkt bilde av gardinene, slik at mønsteret kommer tydeligere frem. Bestemorgardiner fra KID interiør, de har akkurat kommet inn i sortimentet. Jeg elsker bestemorstil. 

Til slutt et bilde av godstolen. Denne står kun midlertidig på rommet hennes. Den er altfor stor for et så lite rom, men lillemor trenger litt selskap før hun sovner om kvelden. Vi bytter på å sitte hos henne. Helsesøster sa at man ikke må stimulere barn som skal sove, derfor er det 100% innenfor å sitte her og spille Wordfeud om kvelden. Det er så behagelig at jeg nesten så jeg sovner selv noen ganger.

Så langt er jeg kjempefornøyd med rommet. Vi skal nok finne en bedre løsning for barnebøkene oppå kommoden, men samtidig er ikke det perfekte målet i vårt hus. Det viktigste er å trives. 

Jeg leste nettopp en artikkel om at man ikke bør innrede pastellfargede barnerom etter egen smak, men prioritere hva barna ønsker seg. Det skal jeg gjøre når hun lærer seg å snakke, men siden hun er så liten måtte jeg beklageligvis følge min egen lyst. Dessuten har vi sikkert identisk interiørsmak, hun er jo tross alt datteren min. 

Fortsatt god søndagskveld! 

Liker du utsikten? Det gjør jeg...

Hei!

Endelig et ledig øyeblikk til å blogge. Vi er hjemme i en inneklemt uke mellom to ferieturer, og jeg har flyttet godstolen inn på barnerommet ettersom lillemor på ett år har fått separasjonsangst ved leggetid. Det høres ut som en spøk, men det er det dessverre ikke. Hver kveld går med til å sitte ved sengen hennes mens hun sovner, ellers skriker hun i timesvis. Noe hun gjorde mesteparten av sørlandsferien.

Før vi vender nesen mot Mallorca og en uke med sengekant-sitting i middelhavet har jeg en nyhet å dele med leseren min. (Hei hei, mamma!)

Vi har kjøpt hytte på sørlandet! Eller rettere sagt har vi kjøpt et luftslott på en stivt priset og flått-befengt tomt på 680 m2 på Tromøya i Arendal. Nesten 180 graders utsikt til ren skjærgård, ytterst i Tromøysund. Tomten ligger fint i le for vær og vind, og har sol fra morgen til kveld. Og tusenvis av flått med borrelia-smitte, skremmer jeg meg selv med.

Utsikt mot øst. Jeg tror jeg kan skimte Holmenkollen i det fjerne.

Og litt lenger mot vest. Landområde over fjorden er Kilsund, for de som bryr seg om slikt. Jeg klør selvfølgelig etter å låne motorsagen til far når jeg ser hva furua gjør med utsikten. Jeg tror imidlertid den står på vår tomt, så den blir nok ikke gamle stakkaren.

Den vesteste utsikten. Frekk furu til høyre.

Slå sammen disse tre bildene til ett panorama, og du har utsikten fra stuen.

Det er mitt håp at denne bloggen nå skal bli en ekte bygge- eller interiørblogg. Kanskje jeg blir mer opptatt av å faktisk blogge om interiør, og mindre opptatt av å trashe økologiske sjokolader og hetse frikere. Men en vet aldri. Noen ganger mister jeg kontrollen over hva fingrene mine gjør med tastaturet.

Siden mannen min har vokst opp i Arendal med stripete genser, ørering, capsen bak frem, og rifla påmmfri med blandings til lunsj hver dag har han et godt sosialt nettverk som vet det meste som skjer i byen. Alle i byen er fetteren til noen, onkelen til en i kommunestyret eller svogeren til saksbehandleren i NAV. Man kan ikke slippe en fjert på torget uten at foreldrene dine vet det to timer senere.

Jungeltelegrafen er allikevel ikke uten fordeler. Vi har hatt forsiktige sosiale "følere" ute i flere år på hytter til salgs som nødvendigvis ikke ligger på finn.no. Det er slik man får tak i perlene. Dessverre er noen av tipsene vi har hørt om hittil av det makabre slaget, a la: "Gamle Mangor  i bukta begynner å nærme seg 90 år, og døtrene hans er peppermøer som er for sterkt plaget av leddgikt og benskjørhet til å vedlikeholde hytta, dessuten går hun ene på antidepressiva - kanskje dere skal satse på den? ... men nei. Jeg ønsker faktisk både gamle Mangor og døtrene hans et fortsatt langt og lykkelig hytteliv. Ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si et lykkelig liv generelt.

For en stund siden hørte vi at det skulle bygges et helt nytt hyttefelt ytterst på Tromøya, i nærheten av der min manns familie har sitt sommersted. Noen i familien kjente grunneieren, og etter noen telefonsamtaler og noen dollar i de riktige lommene (ok - det var en spøk) fikk vi faktisk lov til kjøpe tomt før feltet legges ut på finn.no. Dette skjer i august 2013 dersom noen er på utkikk etter hyttetomt på i Arendal.

Nå er det jo slik at det fines fordeler og ulemper med alt. Vi vil få en splitter ny, vinterisolert hytte med innlagt vann og kloakk, utsikt, kveldssol, mulighet for å kjøre til døren, og båtplass - og det til en overkommelig pris. Men vi må bygge i funkis-stil. Funkis har mange tilhengere, men jeg har ingen utpreget funkis fetish.

Jeg vil helst ha tradisjonell sørlandsstil, et hvitt skipperhus med sprosser på vinduene og klatreroser på veggen. Jeg skal sitte på en trone av skinnfeller inni hytta og nyte utsikten i total stillhet og drikke pukka-te, for i mine fantasier finnes ikke barn som maser eller bæsjebleier.

Hvis jeg måtte velge den funkis-retningen jeg liker best, så ville det blitt retningen med runde former / buer. Den er veldig, veldig fin. Som et eksempel på hva jeg mener legger jeg med et bilde av sørlandets eneste funkis hotell - Strand Hotell Fevik. Et vanvittig vakkert sted som jeg elsker - vi feiret bryllupet vårt på dette hotellet, og hjertet mitt bobler over av gode minner når jeg ser på bildet. Funkis og service på sitt beste.

Nest etter buer liker jeg de hvite, firkantede funkisbyggene med mange vinduer og takterasser. De ser ikke helt feil ut. Smoooooth, men litt lite hjemmekoselig.

I beit for faguttrykk og fullstendig mangel på tid og motivasjon på å lese meg opp på emnet, så lager jeg mitt eget uttrykk. Jeg kaller hytten vi skal bygge for "brun vinkel-funkis". Det er vinkler alle veier, bygningskroppene er ikke symmetriske fra noen himmelretninger, og takene like jevne som en britisk tanngard. Not shabby chic. Her er noen smakebiter:

De fleste av venner og familie som vi viser prosjektet til elsker imidlertid denne stilen. Den er veldig moderne. Veldig nå. Utbyggeren har nok fanget opp en trend i tiden med dette prosjeket.

Hver hytte tegnes spesielt for den enkelte tomt, og dermed har vi muligheten til å påvirke designen - og forhåpentligvis roe ned stilen slik at den passer vår smak. På den måten håper vi å komme frem til en hytte som både vi liker, og som passer til resten av feltet. Og skulle det ende med at jeg hater det ferdige utkastet - vel, da trøster jeg meg med at jeg sikkert kommer til å lære meg å elske hytta med tiden, lik en mor med et i utgangspunktet uskjønt barn.

Link til byggeprosjektet:

http://www.hetland-agder.no/?page_id=4

Man kan klikke seg inn på de ulike hyttetypene for å se planløsningene.

Min favoritthytte så langt er F3. Det er denne hytta vil basere oss på når arkitekten spesialtilpasser hytte til tomten vår:

Hvis noen som leser dette har en mening om hyttene så er jeg veldig interessert i deres synspunkt på arkitekturen. Kult? Ukult? Kjør debatt! ;o) .... (stålsetter meg for pinlig stillhet på bloggen)

Ha en strålende kveld, godtfolk!