Flyvende kjøttboller

Flyreiser med små barn er et minefelt. Bare jobben med å sjekke inn, tømme håndbagasje for drikkevarer, barnemat, fruktsmoothier, og flytende smertestillende er en jobb i seg selv. Man skal både holde fast buksa og en ettåring gjennom metalldetektoren, for beltet får man selvsagt aldri beholde på.

Vi var heldige på hjemreisen i går, for vi fikk ta med oss barnevognen helt til gate, en stoooor fordel når man er foreldre til ettåring med mye energi. Velsigne Thomas Cook Airlines. 

I går var jeg også *livredd* for at vi ikke skulle komme oss på Starbucks før flyet gikk, men nok en gang vi var råheldige. Starbucks lå rett utenfor gaten vår, og det ble både frappucino og sjokolademuffins før avgang. 

Men så kom den ultimate utfordringen. Selve flyreisen. Alle småbarnsforeldre vet at medpassasjerer hater dem, og ikke vil havne i nærheten av skrikerungene deres. Jeg husker tross alt hvordan jeg selv var før jeg fikk barn. Nordmenn må være verdens mest mannevonde og barnehatende folkeslag - jeg blir alltid overrasket over hvor barnevennlige de er i utlandet i forhold til hjemme. Spanjoler tøyser og prater med barna, og i Thailand tar de til og med barna opp av vognene og koser med dem. Nordmenn derimot, sender iskalde blikk, sukker, stønner, bærer seg og kommer med kjipe kommentarer om stinkende bleier og bråkete barn. 

Med andre ord er ikke skuldrene mine lave før en flyreise. Det gikk relativt greit i går. Vi var heldige med setene, og fikk egen plass til lillemor, selv om barn under 2 vanligvis ikke får eget sete. Men hun var utslitt av søvnmangel, og vred seg som midgardsormen ved avgang. Hun bråkte bare bittelitt, og koste seg med å pelle opp gamle, seige ostepop og alt mulig annet rask fra under flysetene.

Så kom barnematen. Barna fikk flott flymat med kjøttboller og pasta, noe frøknen liker. Hun spiser ikke akkurat rent til vanlig, og tenk dere hvordan det er på et fly. Mannen min måtte holde henne unna matesken med makt, og gi henne en og en matbit, mens jeg satt med våtservietter og plukket opp matbitene hun kastet rundt seg. For et kaos. (Sønnen vår satt pent og rolig i sitt eget sete og spiste lydig opp maten sin uten å grise eller mase. Han er så flink!)

Så gjorde hun noe jeg faktisk kan skjønne at medpassasjerer blir irriterte for. Hun begynte å kaste kjøttboller. En bolle havnet i midtgangen, og en koselig mann plukket den opp for oss, og han lo faktisk.... men så..... spyttet hun...... en halvtygd, glinsende og skjelvende kjøttebollebit.....på skulderen til mannen i setet foran..... OMG! 

Mannen min lo. Han klarte ikke stoppe. Jeg begynte også å le, men det var en hysterisk og fortvilet latter. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Skulle vi pirke den vekk og be om unnkyldning? Det endte med at vi ikke turte. Hver gang noen reiste seg i setet foran stirret jeg stivt ned i gulvet, livredd for å bli kjeftet ut. 

Heldigvis for oss var det en to-åring som slo seg vrang med jevne mellomrom på andre siden av midtgangen. Hun hylte og skreik, og det var den nydeligste lyden i verden for meg, som den skjønneste musikk i mine ører - for det betyr at hun trakk oppmerksomheten bort fra vårt eget barn. 

Hvis mannen med kjøttbollen på skulderen leser dette, så ber jeg om unnskyldning for både kjøttbollen og feigheten vår. Beklager. Det er ikke lett å være småbarnsforeldre, spesielt ikke på fly.

Mens jeg først er i gang med å be om unnskyldning, så ber jeg om forlatelse til min lærer-utdannede søster for skrivefeil, dårlig språk, og at jeg mange ganger begynner setninger med konjunksjoner. Det er  heller ikke lett å blogge fra mobil :o) 

Ha en god dag!