Samtidig er jeg meget klar for å flytte lillemor på eget soverom, for jeg håper at det bringer med seg muligheten for en natts sammenhengende søvn.
Jeg koser meg veldig med å planlegge pikerommet hennes. Jeg er ikke tilhenger av den kjønnsnøytrale trenden som blåser over landet - født sånn eller blitt sånn - det er ett fett for meg. Forøvrig føler jeg at vi har gjort vårt for både planeten, og unngått å presse henne inn i en feminin kjønnsrolle ettersom hun har ca 3 leker som er hennes egne, hvorav to bamser. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke klart å finne noe kjønnsorgan på bamsene hennes, de er veldig kjønnsnøytrale og trendy. Hittil i livet har hun måttet klare seg med storebror sine lekebiler, og mor er klar for å overkompensere.
Jeg har kjøpt inn masse fint allerede, men i dette innlegget skal jeg presentere tingene som har måttet vente aller lengst på å pryde et barnerom - nemlig elefantene.
Disse bildene kjøpte jeg for cirka 14-15 år siden. Lenge før eggstokkene hadde begynt og rasle, og barn var kun en fjern fremtidsdrøm.
De har ligget med plastikken på frem til i dag, da jeg tok de av til ære for bloggen.
Jeg falt pladask for disse bildene da jeg var tidlig i tjueårene. Spesielt bildet øverst i venstre hjørne, kalt "New". Jeg klarte ikke la være å kjøpe det - enda jeg ikke likte barn engang. På den tiden observerte jeg småbarnsfamilier som stresset med vogner og skrikende unger med en blanding av sympati og avsky. Jeg syntes ikke barn var søte. Jeg hadde ikke lyst til å holde de. Jeg syntes de var bråkete. Jeg smilte falskt til de når sosiale situasjoner krevde det. Min idé av et levende mareritt var å ende opp med en u-kjekk gneldrete mann, rusten bil og et par skrikerunger... men allikevel kjøpte jeg altså disse bildene. Forstå det den som kan.
Jeg understreker at jeg har skiftet mening om barn siden den gang. Heldigvis for meg synes jeg at mannen min er man-candy, han gneldrer minimalt, barna mine er nydelige og bilen vår er ikke rusten.... (ikke den vi har nå i allefall, men en sommer kjørte vi rundt i en oppskrapet Peugot med hull i eksospotten. De hørte oss over halve Arendal så fort vi vred om nøkkelen på bilen. Heldigvis er det ansett som helt naturlig å råne i Arendal, og jeg taklet situasjonen med overraskende godt humør).
Men tilbake til bildene. Det knyter seg fortsatt i mammahjertet når jeg ser på dem.
De ble liggende ubrukt da sønnen vår ble født, for vi bodde i en to-roms på Sagene, og han sov på vårt soverom frem til vi kjøpte hus.
Da tiden kom for å dekorere barnerommet hans ble jeg kjeppjaget fra åstedet. Her skulle ingen lyseblå gyngehester eller andre "feminine" innslag inn. Dette var et gutterom, og det skulle innredes av MENN.
Den fine, hvite barnegyngestolen jeg har kjøpt har blitt stående på gjesterommet.
Slekt og venner har kjøpt diverse barnemøbler til rommet hans i gave, og ingen av møblene passer sammen.
Rommet har sterke undertoner av Lynet McQueen. Plakater. Lamper. Leker. Nyyyydelig.
Men jeg skal ikke klage. Jeg har tross alt fått velge taklampen. Og jeg fikk bidra med å vaske gulvteppet hans etter omgangssyken rammet huset vårt sist jul.
Men nå skal jeg endelig få utløp for innestengte lengsler. En liten jente skal bo på rommet fra nå av, og elefantenes tid har endelig kommet! Jeg gleder meg sånn til å henge de opp - og jeg vet meg meg selv at disse bildene kommer jeg aldri til å kaste. Jeg gir de kun bort til mine fremtidige barnebarn.
Verker det ikke litt i hjerterota deres også når dere ser på dette bildet? Kunstneren har virkelig fanget opp kroppsspråket til en nyfødt baby. De krøller seg jo sånn sammen i begynnelsen, mens de enda savner magen til mammaen sin. Jeg smelter.
Dette var første innlegg om barnerom. Jeg kan love at siste ord ikke er skrevet om saken. God kveld i stuen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar