Drømmen om marmor

Jeg elsker marmor. Marmor er veldig Chanel. Min kjærlighet til marmor-lignende materialer våknet i tidlig barndom. Mamma og pappa hadde nemlig en laminat benkeplate på kjøkkenet i "faux-marmor", som jeg syntes var veldig classy. Selve symbolet på god smak og interiørmessig eleganse.

Jeg må riktignok innrømme at jeg er mer klar for ekte marmor en marmorlaminat for øyeblikket.

Jeg har forelsket meg i marmor metrofliser, og har superlyst til å bruke de i sprutsonen på hyttekjøkkenet, sånn som på dette bildet. Kjempefint, ikke sant?

Marmor benkeplate er også veldig fint, men ulempen er at steinen er så porøs at den trekker til seg væske. Sitron eller rødvinsflekker kan misfarge platen, og det er nærmest umulig å fjerne flekkene.

Bortsett fra det er marmor perfekt på alle måter.... kanskje med unntak av prisen. Skal man kjøpe Carrara marmor i Norge oppdager man fort at det kan bli forferdelig dyrt. Dessuten er utvalget i Norge dårlig. Såpass dårlig at jeg blir irritert når jeg hører fliseleverandører skryte av det store utvalget sitt på radioen, for en marmorelsker som meg er det er som å bli dolket i øret. Hva hjelper det vel at utvalget er stort, når ALT de har er harry?

Jeg har kun funnet 1 leverandør av metrofliser i marmor i Norge, og de tar 1000 kr for 30x30 cm. Det vil si at prisen for marmor i sprutsonen på hytte kjøkkenet vil koste nærmere 40 000 kroner. Siden jeg ikke toppet listen over Norges rikeste i år heller, blir jeg nødt til å tenke kreativt.

Frustrerende nok finner jeg perfekte varianter av marmor-mosaikk til eventyrpriser i amerikanske nettbutikker, men de sender ikke til Norge! Det er så irriterende, jeg føler meg som et barn med ukelønna i lomma som klorer på døren til en stengt godtebutikk.

De fører selvfølgelig metroflisene jeg ønsker meg mest av alt:

 

 

I tillegg har de bikube eller hexagon mønsteret som har blitt veldig populært. Jeg er ikke på jakt etter dette mønsteret, det forvirrer øynene mine, og mangelen på rette vinkler gjør meg urolig. 

 



 

 

Fiskeben-mønsteret, eller "Herring bone" er mye mer min stil. Fantastisk kult på et lite toalett.

 



 

En annen superkul variant er små ruteformede marmorfliser med svarte kvadrater i mellom. Tres chic.

Jeg vanligvis veldig godt fornøyd med å være Nordmann fremfor Amerikaner, men marmormessig har de det faktisk mye bedre enn oss.

Etter talløse timers søking på nettet over hele kloden har jeg funnet en tyrkisk leverandør av vanlige marmorfliser. De fører dessverre ikke variantene ovenfor. Jeg har sendt forespørsel om leveranse til Norge, og det blir spennende å se om fraktprisen gjør at besparelsen forsvinner.

I mens får jeg søke videre. Jeg er ikke klar til å gi slipp på marmordrømmen enda.

Ha en elegant søndag!

Hekta på Pinterest

En av mange grunner til at jeg blogger lite om dagen (deriblant mye å gjøre, syke barn og reinspikka latskap) er at en stor porsjon av mitt digitale liv leves på Pinterest. Jeg hadde lekt med tanken på å lage en konto en stund, da en kollega fortalte meg at hun nesten ikke kunne logge seg på der, for da ble hun bare sittende i timesvis og kikke. Det var alt som skulle til, jeg elsker fristelser og opprettet konto umiddelbart.

Så nå sitter jeg på Pinterest med vidåpne øyne jeg også, jeg pinner i vei og koser meg halvt ihjel. Å bruke Pinterest føles litt som å vandre rundt i et shoppingsenter som selger alle dine favoritt-ting, og du har råd til å kjøpe alt. Når man samler sammen bilder av alt man har lyst på, gir det litt samme opplevelse som å legge varene i en handlekurv. Jeg er definitivt en shoppingdame, jeg liker intet bedre enn å handle, og er forferdelig dårlig til både gjenbruk og re-design. Har ikke satt min fot på et loppis siden jeg var 11, annet enn i ren vanvare. Umoralsk, men sant.

På en annen siden har jeg heller aldri vært i cat-fight med en annen interiørdame over en skranglete stol med 3 ben kl 0615 om morgenen - alt i livet har sine fordeler, og jeg er faktisk villig til å betale for å slippe unna dette scenarioet.

Men - over og ut med loppisfantasier, og tilbake til Pinterest. Jeg har laget et board som heter "Ideas for our seaside home", av Marthe Glimt. Her samler jeg et minimum av alt jeg synes den nye hytta vår bør inneholde. Heldigvis står det ikke pris på varene, det ville ha ødelagt moroa. Ta gjerne en kikk her:

Jeg har pinnet en lampe jeg allerede eier, som ligger i esken sin og venter på hyttetaket. Det blir ikke mer bestemor enn dette!

Jeg har pinnet en sofa som jeg faktisk skal ha,jeg  har til og med fått halv-godkjennelse av mannen. Den er fra IKEA (budsjettet vårt er dessverre begrenset), men jeg elsker fargen.

Jeg har også pinnet en del bilder fra min favorittblogg Elisabehts Borg. Den damen har seriøst god smak, spesielt innen baderom. På moodboardet mitt er det er mulig min fascinasjon for hvit marmor går en smule langt, men jeg får en nærmest hellig følelse når jeg ser et vakkert bad med mye marmor. Sånn som dette

Jeg har forsøkt å finne gulvflisene på dete bildet fra leverandøren i USA, men dessverre sender de ikke til Norge. Jeg tar gjerne i mot tips om gode fliseleverandører, i Norge og utlandet.

Resten av moodboardet mitt finnes på linken under. Boardet sier nok mer "French Chateau" enn Funkishytte i Arendal, men det har jeg bestemt meg for å blåse i. Man må jo velge det man virkelig elsker, når man har denne ene sjansen til å bygge opp et hus fra bunnen.

http://www.pinterest.com/martheglimt/ideas-for-our-seaside-home/pins/

Ha en strålende kveld! Nå er det tid for å se på "Årets hjem", det er kose-tv det.

Tomtebesøk

Med tomtebesøk mener jeg ikke at vi har hatt besøk av julenissen. Det er tross alt bare oktober, selv om julestemningen ligger tjukk i butikkene (jeg har til og med sett pepperkaker på tilbud allerede - de er sikkert fra i fjor, med utløpsdato i november). 

Nå nei. Vi har vært på sørlandet og gått opp tomtegrensen til hytta vår. I tillegg har vi signert allslags kontrakter, så nå er det ingen vei tilbake! 

Nydelig, naturskjønn og åpen tomt med panoramautsikt, men skal si at det blæs godt i oktober!

Vinden pisket oss som en nihalet katt, og det føltes som om den første snøen falt inn i øregangene mine. Jeg er glad vi bygger helårshytte, ellers kunne dette bli en kjølig fornøyelse.

Vi forlater Arendal for denne gang, og når vi kommer tilbake om fire uker er første spadetak satt. Dette blir spennende!

Eldre for hver dag ...

Wow. Er det oktober?  Tiden går så fort! September forsvant i et virvar av rennende barne-neser, febervarme barnekropper, jeksler som brøt frem, telefonoppringninger fra barnehagen om å hente barnet mitt, og forsøk på å stable karrieren min på beina mellom slagene... og selvsagt omfattende tv-titting om kvelden før jeg sovnet kl 1900. Kort sagt, et jet-set liv de fleste vil misunne meg.

De sier at dagene går fortere jo eldre du blir, og da har jeg grunn til bekymring. Jeg merker alderen tynge på flere felt om dagen, og tenker generelt mye på alderdommen. Jeg er på feil side av 34 og et halvt år, fyller 35, og har en tradisjon for å få panikk på 5-tall istedet for på runde tall.

Jeg følte derfor for å blogge min personlige liste over hvordan du vet at du har blitt "eldre". Eller i ferd med å bli gammel. Kall det hva du vil. Dette er i allefall hvordan jeg merker at kirkegården rykker nærmere.

1. KOMFORT

Alderen fører med seg en overdreven fokus på komfort. Jeg pleide å fnyse av "gamle drager" på flyet som hadde så liten eventyrlyst at de tok med seg egen nakkepute. Nå til dags er nakkeputen min det første jeg pakker.

Jeg bruker innleggsåler i skoene. Før mente jeg at såler var for folk med ortopediske skavanker. Dessuten har komfortnivået på sko plutselig aktuelt når jeg prøver et par jeg liker. I gamledager gikk jeg heller med blødende labber enn teite sko.

Jeg er aldri på byen. Jeg orker ikke være oppe så sent, jeg vil heller sitte i en varm og god stue og strikke.


2. MOTE

Jeg sliter med å følge moten! Det er ufattelig flaut. Jeg skjønner liksom ikke all mote om dagen. Noen ganger synes jeg antrekkene ser så teite ut at jeg lurer på om jeg leser bladet opp ned. Jeg er klar over at det er MEG det er noe galt med.

Alderen åpner også øynene for tidligere usynlige områder i undertøysavdelingen. Plutselig innser man med et sjokk at man sjekker ut hyllen merket "Hold-in" istedet for  "G-string".

3. SPRÅK

Jeg skjønner ikke alle forkortelsenen som "ungdommen" bruker. Swag, lizzom? Jeg vet ikke når jeg falt av lingo-lasset, men ligger definitivt i grøften og kaver.

... og ærlig talt. Dukket ordet "fordøyelse" noensinne opp i anstendige samtaler i 20-årene? NEI. Fordi det ikke var noe tema. Nå synes jeg det til stadighet snakkes om "løst og fast", og det er skremmende.  Hva blir det neste? Slosskamp om sviskejuicen?

4. FYSISKE FORANDRINGER

Grå hår. Jeg klarer ikke tulle med det en gang, det er bare grusomt.

Jeg tror jeg stopper der, jeg, før noen født samme år som meg eller tidligere blir deprimerte. Jeg vil heller balansere dette innlegget ved å skrive om de mange fordelene ved å "modnes".

1. JOBB

Man er ferdig med de verste slavejobbene med mildt sagt ubekvem arbeidstid. Jeg nevner servitør, bartender, og andre krevende jobber som holder deg oppe til ukristelige tidspunkter. Eller jobber hvor man alltid er yngst eller ekstrahjelp, og derfor offer for "sheriffen" på jobben som liker å herse med de som har lavest status på arbeisplassen.

2. LIVSFASE

Jeg er overlykkelig over å være ferdig med føde-fasen. Jeg har fått de barna jeg vil ha. Jeg skal aldri mer slepe det ene benet etter meg pga bekkenløsning, langt mindre ligge skrikende på en fødestue mens jeg håper på å forlate sykehuset i noe annet enn en likpose.

I tillegg rykker jeg for hver dag frem mot en tilværelse uten bleieskifting.

3. KOMFORT

Jeg har egen bil, og råd til bensin. Ikke mer bensinfylling for 30 kroner i lånt bil for å komme meg til forelesning i -25 grader. Og absolutt ikke mer venting på bussen.

Bo i eget hus. Og ikke minst parkere hvor jeg vil på min egen gårdsplass uten å få bot.

Og til slutt. Det er veldig, veldig fint å ha møtt mannen i sitt liv og fått sin egen familie istedet for å vente på at det skal skje en dag i fremtiden. Alt i alt er det faktisk mye bedre å være 35 enn 20. Jeg ville aldri gått tilbake i tid - selv om det er litt skremmende, og noen gang litt kjipt å innse at man blir eldre.

Valgets kvaler

Ja, dere, i dag er valgdagen her, og vi får endelig vite om vi sier "morna Jens" og stjerna Erna overtar statsministerkontoret. Jeg skal la det bli usagt hva min preferanse er, for dette er ingen politisk blogg. Den handler kun om meg sjæl, og med det setter jeg over til valgene som jeg selv må foreta.

Her i huset er fokuset på hytta vi skal bygge. Vi har valgt å bli boende i vår lille, men koselige enebolig på 116 m2 slik at vi kan bygge vårt eget sted i hjembyen til mannen min. Nå som vi har forpliktet oss økonomisk til å betale på hytten i maaaaange år fremover, ble selvfølgelig drømmehuset i gaten vår lagt ut for salg. Vi har ikke sjans i havet til å by på det nå.

Det føles omtrent slik: *AU*AU*AU*AU*AU* .... og cirka 1% Fy "fabian" at vi er forpliktet til den teite hytta (pardon my french). Men det er for sent å snu, og på en merkelig måte gjør det meg bare mer glad for hjemmet vi faktisk har: et koselig hus som vi trives fantastisk godt i.

Sist fredag var vi i første møte med hytte-arkitekten, og fikk tegnet endringerne på hytten vi vil bygge.

Det hele var en utrolig positiv og spennende opplevelse. Vi har utvidet arealet i forkant av hytten, og dratt kjøkkenveggen frem til samme høyde som "karnappet" ved spisebordet og dermed fått større plass til å utvide både kjøkken og soverom. Vi har også forstørret soverommene ved å fjerne soveromsgangen. Arkitekten hadde også et genialt forslag om å gjøre uteboden om til vaskerom med inngang fra badet. Til slutt ble det lille soverommet ved siden av badet er fjernet, ettersom trappeløpet vil ligge der.

Jeg legger ut nye tegninger når de er 100% ferdigstilte, for arkitekten ønsker ikke at vi viser frem uferdig arbeid.

Men altså - en trapp. Vi har skråtomt, og dette er en hytte for flat tomt. Vi må derfor bygge en underetasje på hytta for at den skal passe på tomten.

Vi tenkte oss en halv underetasje for å "støtte" hytta i skrått terreng - men det viste seg at det var samme pris å bygge full kjeller som halv. Fyrte de først opp dynamitten, kunne de liksågodt slenge på et par kubber ekstra uten at det smalt tilsvarende i lommeboka.

Jeg var ikke klar over at kvadratmeterne blir radikalt mye billigere jo større du bygger. Vi får fullt innredet underetasje på 107m2 og dobler arealet på hytta for 32% av den opprinnelige prisen, hvis estimatene stemmer. Det er nesten 70% rabatt det!

Det føles litt som å være på salg. "Ta 3, betal for 2" - du bruker kanskje mer penger en du planla, men har til gjengjeld nok mascara for de to neste årene. Jeg er ikke kjent for å begrense meg når slike tilbud ligger på bordet, for å si det sånn....

Tenk, for en hytte det blir hvis vi bygger stor kjeller. Den blir jo over 200m2, nesten dobbelt så stor som huset vårt. Verdien på hytta vil jo være mye høyere hvis vi ønsker å selge den en vakker dag. Ettersom den er over to fulle etasjer vil den også bli en "generasjons" hytte som to familier fint kan feriere i samtidig hvis vi lager kjøkkenkrok i underetasjen - og den blir sikkert lett å leie ut hvis vi ønsker det.

Det er veldig fristende å bygge så stort, ettersom alle økonomiske og praktiske argumenter taler for at vi bør gjøre det. Samtidig er 32% av mange penger veldig dyrt.

Vi tar ingen beslutninger før vi får prisen på prosjektet. I mellomtiden skal jeg forsøke å glemme at det nydelige nabohuset er ledig *La-La-La, jeg er likegyldig, jeg vil IKKE på visning*

Ha en fin valgvake!... (her er i stuen er det kun valgkvaler).

Månedens ansatt

Er ikke meg....

Jeg har en jobbhistorikk som får enhver HR sjef til å grøsse på ryggen. Det vet vet jeg, for jeg er HR dame selv. Jeg elsker å jobbe med HR - Human Resource Management, eller personal på godt norsk.

I dag var en stor dag for meg. Jeg skulle tilbake på jobb, og jeg gledet meg. Jeg telte etter i går, og fant ut at jeg har vært borte fra jobb i 646 dager. En skikkelig Naver. De siste tre månedene har jeg ikke engang hatt selvrespekt nok til å Nave, jeg har vært i ubetalt permisjon.

Det hele begynte med en graviditet i slutten av 2011. Jeg hadde vært i ny jobb i tre dager da jeg kjente at jeg hadde influensa, så jeg ble borte fra jobben og gikk og la meg. Jeg kom meg ikke ut av sengen på tre måneder. Det var ingen influensa, men et lite bøllefrø av en jentebaby som lå og koste seg inni magen min, og sugde til seg alt jeg hadde av krefter. Det ble umulig å jobbe i svangerskapet.

Jeg tror de fleste vet hva som sies bak ryggen til damer som sykemelder seg med en gang de blir gravide. Slappfisker. Latsekker. Sentervankere. "Graviditet er ikke en sykdom" osv... (Det var det faktisk i mitt tilfelle, men hva vet vel jeg? Jeg er bare en dame som har vært gravid to ganger)

Men å sykemelde seg etter tre dager i en ny jobb, da har vi med en skikkelig slabbedask å gjøre. En snylter. En som ikke vil jobbe med suge ut aaaalt den kan av velferdsstaten. Heldigvis har gravide sterkt stillingsvern, og heldigvis for meg var det sjefen min som gjorde meg gravid. Det skal nevnes at jeg er gift med han. Jeg anbefaler ikke andre kvinner å bli fullt så close med sjefen sin.

Det har vært litt av en reise de siste to årene, men i dag lå alt på plass for min gjeninntreden i arbeislivet. Jeg gledet meg sånn at jeg våknet minst 10 ganger i natt. Jeg var førstemann på kontoret, og bombet sosiale medier med bilder og info om at NÅ var dama tilbake på jobb.

Selfie av meg på rotetet gutterom, med ny pc veske og jakke. Nystrøken bluse. Parfyme og ørdeobber for første gang på to år, og nye cowboy-boots kjøpt i et øyeblikk der min indre bestemor sikkert tok formiddagsluren sin.

Idyllen varte i 3 timer. Jeg hadde akkurat fått installert outlook på min splitter nye, fancy jobb-pc da barnehagen ringte. Datteren min hadde fått feber og måtte hentes umiddelbart.

Så pinlig. Så flaut. Katastrofe. Det var jo i dag jeg skulle bevise at jeg ikke var en parasitt og kvise på firmaets og samfunnets rompe. Men her sitter jeg altså hjemme og blogger igjen, mens min stakkars lille prinsesse ligger i sengen med 39 i feber.

Jeg leser ofte om sånne som meg i nettaviser. Det var nettopp en stor artikkel i E24 der en fortvilet bedriftseier skrev inn og ba om hjelp for småbarnsforeldre som ødela firmaet hans med sin dårlige arbeidsmoral. Har også lest blogginnlegg om rasende kolleagaer som synes småbarnsforeldre er altfor mye borte fra jobben, og kommer for sent på grunn av luciafeiring, barnehagetilvenning, og andre "dårlige unnskyldninger".

Det er ikke alltid en dans på roser å ha småbarn. Ja - det er ingen tvil om at småbarnsforeldre er mer borte fra jobben. Det kan være skikkelig flaut, men vi kan ikke noe for det. Dette er en hektisk periode i livet, men det vil bli roligere. Når jeg er ferdig med denne perioden skal jeg gjøre mitt beste for å ikke bli en sånn gretten douche-bag som klager på andre, jeg tror heller jeg kommer til å være glad for at det ikke er meg...

..... og kanskje litt vemodig over denne tiden er over?......

Kommode & Kjønnskamp

I siste innlegg lovte jeg dere fortsettelsen på ukens kommodethriller. Jeg måtte tilbake til IKEA for å bytte en del på kommoden jeg kjøpte - mannen min hevdet at den var lakkert på feil side.

Mens jeg kastet bort verdifulle minutter av mitt liv hos kundeservice lekte jeg med tanken på at mannen min hadde tatt feil, at delen var helt korrekt produsert, og at han hadde misforstått instruksene. Jeg håpte faktisk på at jeg hadde reist bomtur. Det ville nemlig ha gitt meg muligheten til å for resten av livet kunne si: "HUSKER du den gangen du sendte meg på bomtur til IKEA fordi DU ikke forsto instruksjonene eller, og DU kaller deg selv sivilingeniør, HA HA HA HA". Jeg hadde gladelig reist på bomtur for retten til å bruke denne setningen. 

Slemt? Ondskapsfullt? Slett ikke. Nå kjenner ikke jeg alle sivilingeniører i landet, men utfra min erfaring skulle en tro at de lærte svaret på alle livets hemmeligheter på studiet. Jeg er overbevist om at i allefall ett av fagene er kalt: "Hvordan blåse opp ditt eget ego og markedsføre deg selv som et geni".

En ting jeg er 100% sikker på er at man ikke trenger ingeniørutdannelse for å skru sammen ikea møbler.  Det vet jeg fordi jeg ikke er ingeniør, samtidig som jeg helt fint klarer så skru sammen møblene mine selv.  

Så fort et flatpakket møbel entrer vårt hus blir jeg allikevel kjeppjaget unna, og powerdrillen fyres opp av herrene. Mann og sønn tok over og begynte å skru sammen kommoden på terrassen. 

Jeg tilbød meg å hjelpe, men fikk til svar: "Du må ikke glemme at du bare er en kvinne"...  Hva kan vel en kvinne utrette når en sivilingeniør og brukeren av trehjulsykkelen i bakgrunnen er på saken? 

Da jeg senere snek meg ut og skrudde litt på kommoden etter "A-laget" hadde gitt seg hadde sønnen min kikket på meg fra soveromsvindet og uttrykt sin bekymring til faren: "Mamma skrur på kommoden pappa, tenk om hun ødelegger den? Du må sikkert fikse den i morgen".

Makan!!!!!! 

Man må svelge noen kameler som kvinne - men samtidig gidder jeg ikke å måke snø eller skifte dekk på bilen, så alt i alt er det verdt det. I tillegg kunne jeg tross alt drikke te og lese interiørblader mens jobben ble gjort. 

Forøvrig kom pakken inn i huset på mandag, og lørdag formiddag fant den sin rette plass. Jeg tror ikke vi er familien som bør starte på et større oppussingsprosjekt. 

Nå er ullsokker, votter, luer og mors skinnhansker pent på plass. Herlig å ha sin egen hanskeskuff. 

Til slutt vil jeg si et par ord om lykter. Ser dere lykten på toppen av kommoden? Koselig, ikke sant? 

Jeg liker å ta frem lyktene når det blir mørkere ute. Dessverre leste jeg nettopp en nedslående artikkel i et interiørblad. Det var en hjemme-hos reportasje hos en supertrendy kunstnerdame med den eksakt rette eklektiske miksen mellom etnisk og industri stil, som hatet nips. Hun skjønte ikke hvorfor nordmenn hadde så mange lykter hjemme hos seg. 

Vips så var lykter teite og utrendy, og jeg kunne sitte der med lang nese og dårlig smak som eide to stykker.

Jeg har bestemt meg for å være sterk - jeg står inne for lyktene mine! Det er jo 1.september i dag, den første høstdagen. Det er da mye koseligere med et stearinlys i en lykt enn en død zebra på gulvet? 

Ønsker dere en riktig god høstkveld...