Vanligvis pleier jeg å gå for spanske margeritter i hagekassene. De er utrolig robuste, noe som passer meg fint. I tillegg blomstrer de til langt ut over høsten, og dessuten liker jeg å tusle ut på terrassen med en saks i hånden og klippe bort de avblomstrede stilkene. Det er godt for sjelen, destruktivt og produktivt på en gang...
Etter to sesonger så er jeg imidlertid litt lei av dem, så jeg har tatt meg en margeritt-pause og gått for klassikeren stemorsblomst. De er billige, krever lite stell og sprer seg fort som ugress i pottene. Det liker jeg.
I år plantet jeg 4 stemorsblomster hver i 2 krukker, og satte en på forsiden av huset som har morgensol, og en på baksiden som har sol stort sett hele dagen ettersom den går i vinkel. Krukken fra forsiden er fortsatt stusselig og tynn, men terassekrukken - ja, det finnes vel ikke noe bedre uttrykk - den blomstrer! Bare se - et vell av farger og liv. Merk hvordan de bakerste lilla blomstene har strukket seg høyere enn de forreste for å få mer sol. Skulle ønske at bena mine var inne på samme tanke, lengre ER bedre.
Så til de stakkars tufsete blomstene våre som jeg hadde håpet at skulle imponere våre besøkende. Stort sett grønt kratt med en lilla blomst som prøver veldig hardt.
Jeg vil at denne krukken også skal bli fin, så den har fått hedersplassen på terrassen. Så får vi se hva som skjer. Dette kan fort bli sommerens store thriller på hagefronten.
Og nå som jeg har knekt stemorsblomst koden, ja da kan vel ingenting hindre meg i å få frodige krukker denne sesongen? Eller?
Jeg glemte helt min lille blomster-terrorist, kOsedama Bin Bladen. Det er tydeligvis også godt for små sjeler å plukke blomster, og hun får vel bare holde på. Jeg kan ikke gi henne saksen, så hun får beskjære krukkene for hånd så lenge mor står med ryggen til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar